Derfor blir det så som så med blogging.

Men dagens nyheter fra USA er rett og slett for mye til å ikke poste en kort post om. Jeg snakker selvfølgelig om State of The Union-talen til Obama.

Jeg har ikke hatt tid til å lese talen ennå, men har lyst til å fokusere på han som ikke hadde lov til å være der. Det viser seg nemlig at amerikanerne har noe de kaller “designated survivor“. Utpekt overlever rett og slett. Hvor kult er ikke det? Er det en tittel jeg har lyst til å ha en gang i livet så er det designated survivor.

Enda tøffere blir det selvfølgelig av at designated survivor for lov til å ta med seg “The Atomic Football“.

Etter at Nord-Sudan har begynt å forsyne seg av oljen til Sør-Sudan og nekte oljetankere som har kjøpt sørsudansk olje å fylle har diskusjonen gått. Dagens beslutning om å stopp all oljeproduksjon er en voldsom eskalering.

Dette skjer samtidig som partene skal diskutere de resterende spørsmålene etter splittelsen i Addis.

Jeg skal ikke prøve å analysere så voldsomt nå, men sitter med en del spørsmål.

1. Hvordan vil Khartoum reagere.

2. Hva gjør kineserne?

3. Hvordan vil dette påvirke resten av forhandlingene?

4. 98% av det sørsudanske statsbudsettet er oljepenger. Hvor lenge kan de fortsette denne produksjonsstoppen og hvilke konsekvenser får det for økonomien og det Sørsudanske pundet?-

I en annen rapport mener Oxfam og Save the Children (Redd Barna) at hele det internasjonale samfunnet og hjelpeorganisasjoner må ta selvkritkk for hvor lang tid det tok å svare tilstrekkelig på tørkekatastrofen på Afrikas horn. I Blue Nile og Southern Kordofan står befolkningen ovenfor en politisk framprovosert sultkatastrofe. Det internasjonale samfunnet bør ikke vente for lenge med å få inn mat.

Her finnes imidlertid ikke en voldsom demokratisk tradisjon, sterke folkelige pressgrupper eller en fri og maktkritisk presse. Så det skjer ikke så ofte. Men i sagaen om motorsykler og asfalt har dette skjedd.

Det begynte med at et litt uklart konsortium av politikere, inkludert borgermesteren av Juba og justisministeren (her er jeg litt usikker på om det er den nasjonale eller lokale justisministeren vi snakker om) bestemte seg for å gjøre noe med trafikkproblemet. Dette er bra. Juba er en liten by, men hver uke dør det to mennesker i trafikken. Mange flere blir skadet. Problemet var at deres løsningsforslag var like lite gjennomtenkt som det var gjennomførbart.

Forslaget? Å nekte motorsykler å kjøre på asfalt.

Her bør tre ting nevnes for den leser som ikke skulle bo i Juba:

1. Veldig mange sørsudanere har ikke bil (under 5% i delstaten Central Equatoria hvor Juba ligger). De er derfor avhengig av å gå, kjøre de lokale minibussene eller bruke såkalte Boda boda drivers. Dette er unge menn som helt uten kjøreopplæring eller respekt for eget eller andres liv kjører taximotorsykler.
2. Boda bodaene er dårlige kinesiske sykler. Favorittmerket er Senke noe som har gjort at den ene sykehusfløyen har fått navnet ”Senke Ward”. Noen av dem er fullstendig gale i trafikken. Forbikjøringer gjøres på begge sider, gjerne nederst i en dump hvor veien svinger. Alkohol er utbredt og resten av trafikken er ikke så mye bedre. Dette gjør at motorsykler er overrepresentert på skadestatistikken.
3. Det finnes visstnok bare 100 km med asfaltert vei i Sør-Sudan. Da jeg kom, for to år siden, var det tre asfalterte veier i Juba. Nå har det blitt flere, men de aller fleste veiene er bare masse hull med sand og grus imellom.

Det ble jo ramaskrik selvsagt. Først ut var alle politifolka og de militære. De gikk bare ut i fra at dette ikke gjaldt dem. Etter alle solemerker hadde de rett siden de ikke ble stoppa.

Så kom NGOene. De har bedre sykler, kontroll og opplæring. Hvorfor skulle de bli stoppet i sitt arbeide fordi bodaene kjørte som svin? Politikerne kom under press og fant ut at de som hadde NGO-skilter (som jeg har) kunne kjøre på asfalt.

Så kom de gamle mennene. Her gjorde ikke politikerne noe, men politiet, som består av unge menn, fikk fort et problem. Hvordan kunne de slippe forbi noen, men nekte de gamle respektere mennene? Det kunne de ikke. De gamle mennene slapp gjennom.

Så kom de som hadde gode sykler. De var helt enig i at møkkasyklene burde nektes på asfaltveiene. Men de hadde jo gode kjente merker. De utgjorde ikke samme faren. Politikerne var allerede på retrett og fant ut at de var enige.

Resultatet nå er, hvis jeg har forstått det riktig, at Yamaha- og Hondasykler også kan kjøre på asfalt.

Politiet har gitt opp og alt er som det var før loven kom.

Denne posten er skrevet etter samtaler med venner og kjente og ikke etter et dypdykk i vedtatte lover. Det er derfor mulig at ikke alt har vært lov, men politiets håndtering av loven.

For å ta det første poenget først. Det er få ting som er så spektakulært og medievennlig som massakre. At det er få steder i verden hvor dette fører til mindre internasjonal oppmerksomhet er noe helt annet. Det langsomme arbeidet med å bygge en infrastruktur og gi en befolkning, som aldri før har hatt det, tilgang til helsetjenester, utdanning eller veier krysser aldri grensa fra interessant til nyhetsverdig.  Det er ikke journalister eller medias skyld. Det er mye vanskeligere å få dette til å bli leseverdige nyheter. At det er bygd 10 km med vei eller at 9 000 grunnskolelever skal ha eksamen bare i delstaten Central Equatoria  er ingen stor nyhet med mindre du vet at det er under hundre kilometer asfaltert vei i Sør-Sudan eller kjenner til utdanningssituasjonen før fredsavtalen i 2005. Men for oss som har mulighet til å følge situasjonen tett ser vi at det går framover om enn sakte.

Når det kommer til de tre ulike suppene av konflikter, vold og dårlige nyheter skal jeg komme inn på de hver for seg seinere. Poenget er at selv om de, som alt annet, har tangeringspunkter er de ulike konflikter og trenger ulike løsninger.

Kvegtyverier og hevntokter

Kvegtyverier er ikke noe nytt i Sør-Sudan. Konflikter mellom ulike samfunn og enkeltpersoner som stjeler kveg fra hverandre er det mange av. Dette fører ofte til at folk blir drept og påfølgende hevntokt. Det som har gjort at problemet har vokst og på en annen måte kan true stabiliteten i den nye staten er kombinasjonen av gamle og nye konflikter, en voldsom tilgang til våpen, flere generasjoner som er trent i våpenbruk og militær strategi og taktikk og politikere både innenlands og ikke minst over grensa som ser seg tjent med å bruke og eskalere disse konfliktene for å nå andre mål. Resultatet er tap av liv og levebrød og en ond sirkel av stadig mer voldelige hevndrap.

Nyhetene i det siste har vært om hæren av over 6 000 Nuerungdom som gikk til angrep på Murlesamfunnet. Rapportene om hvor mange som er drept varierer fra rundt hundre til tre tusen. Det blir helt umulig å sitte her å gjette på tall, men skal jeg prøve ville jeg si at tallet hundre er alt for lavt og tre tusen er noe høyt. Jeg ville ikke bli overraska om det endelige tallet passerer tusen. Det er viktig å huske at dette bare er ett angrep og over tusen ble drept i denne konflikten i fjor. Hevntoktene har allerede starta.

Forhandlingene

Selv om Sør-Sudan er et eget land betyr ikke det at forhandlingene med Khartoum er over. Områder som statsborgerskapsstatus for søringer i Nord, hvor grensa skal gå mellom de to landene, avtaler rundt oljetransporten og en rekke andre spørsmål.

To av de som er viktigst å følge med på er oljespørsmålet og situasjonen til søringer i Nord. I oljespørsmålet har tonen blitt skjerpet etter at Nord har begynt å ta seg til rette ved å ta olje og hindre oljetankere å hente olje som Sør selger. Nord er desperate etter penger og Sør har mer enn nok udekka behov selv.

Statusen til de 700 000 søringene i Nord er viktig fordi Nord har satt april som tidsfrist for den statusen de har nå. Det vil si at etter denne tidsfristen utløper vil de ha samme status i Nord som hvem som helst andre utlendinger. Dette til tross for at mange aldri har bodd et annet sted. Frykten er at Nord da bare kaster dem ut. 700 000 ekstra flyktninger til Sør vil være en enorm belastning på et land som har mer enn nok flyktninger allerede.

Konfliktene i Nord

Jeg har tidligere skrevet om Nuba og Blånilen. Dette er beretningen om en varslet konflikt. Nubafjellene ligger i Southern Kordofan som er en delstat i Nord. Det er også Blånilen (Blue Nile State). I begge delstatene er det krig mellom SPLA-Nord og regjeringsstyrkene. Det handler om en mangeårig marginalisering av periferien av regimet i Khartoum kombinert med en fredsavtale som ikke løste problemene i de områdene som ikke kunne bestemme seg for løsriving og en fredsperiode som ikke har gitt utvikling for disse områdene.

Det som skjer nå er en målrettet krigføring mot sivilbefolkningen. I sommer var det bombeangrep på åkre midt i plantesesongen. Dette har blitt fulgt opp med flere bomber og blokade av mat inn i de områdene som ikke er lojale mot Khartoum. Resultatet er at vi nå står foran en humanitær katastrofe. Den kan komme i form av hungersnød og sult, men dette er ikke på grunn av tørke eller storm. Det er en planlagt, villet og ikke minst politisk skapt sultkatastrofe for å ramme en ulydig sivilbefolkning. Og verdenssamfunnet står og ser på. Eller de gjør ikke det. De ”forhandler med Khartoum om muligheten til å åpne en humanitær korridor”. Khartoum viser ingen vilje til å slippe inn folk. Og imens sulter folket. Det er påfallende hvor lett det var å slippe bomber i Libya og hvor vanskelig det er å få mat inn til en sultende sivilbefolkning.

Konfliktene er altså ulike og trenger ulike løsninger. Men de henger også sammen og må sees i sammenheng. Jeg skal prøve å gjøre det i senere poster.

Dear Thomas

I’m writing to comment on your article about South Sudan on Counterpunch. After living in South Sudan for two years I feel the article doesn’t really reflect the situation. There are several reasons for this:

1. Abyei isn’t rich in oil. At the time of the separation Abyei accounted for less than one percent of the oil production in the (old) Sudan. I agree that oil is important to understand the conflicts in the Sudans, but using oil to explain Abyei is not correct. Abyei is a complex issue with cattle, water, historical significance and strategically positions all playing major roles.

2. The UN-forces stationed in South Sudan are mostly Indian and Bangladeshi troops, not Ethiopian. The only Ethiopian troops are to be stationed in Abyei as this was the only troops both North and South Sudan was willing to trust. The Ethiopian troops in Abyei are not to number 10 000 but 4 200

3. As Abyei is positioned pretty far away from Oagden, as a quick glance on a map will tell you, I think it is a little farfetched to link their role in Abyei with anything to do with fighting The ONLF.

4. It is not clear to me how the US would benefit from destabilizing South Sudan as South Sudan is already an ally.

5. North Sudan is already unstable with no less than three different wars going on. These are the results of the power structures within Sudan with the elite in Khartoum fighting the marginalized periphery. Finally I’m wondering about the introduction “As South Sudan implodes in a growing mass insanity of ethnic violence” which is tendentious and doesn’t reflect the situation in most parts of the country.

Se kronikken til Liv Tørres om det som skjer i Nuba Mountains nå hvor hun blant annet skriver: Etter 25 år i Sør-Sudan kjenner Norsk Folkehjelp Khartoum-regimets taktikk godt. Khartoum bærer ansvar for at 2 millioner sør-sudanere døde i borgerkrigen mellom Nord og Sør. Sudans leder, Bashir, står tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av den internasjonale straffedomstolen, ICC. Taktikken med angrep mot sivilbefolkningen, allianser med arabisk stammemillits og bruk av sult som våpen, er kjent både fra Sør-Sudan, Nubafjellene og Darfur. Khartoum fører i dag krig mot sin egen befolkning i et nærmest sammenhengende belte fra vest til øst

Det som skjer i Blånilen har utviklet seg enda raskere. Når jeg skriver dette er sannsynligvis det bare snakk om dager, kanskje timer, før styrkene til Khartoum angriper byen Kurmuk. Rapportene vi får derfra er særdeles urovekkende. Siden ingen internasjonale NGOer, observatører eller journalister er i området er det vanskelig å få et fullt bilde av hva som skjer. Men jo mer jeg får vite jo verre ser det ut. Tusener forsøker å flykte over til Etiopia, folk kan ikke sove i landsbyene siden de er bombemål og det er økende problemer med matmangel og sykdom.

Midt i dette lover Bashir at det ikke blir snakk om forhandlinger eller hjelp til sivile. “There will be no more negotiations abroad…and we will not allow international organizations to intervene under the blanket of humanitarian assistance.”

Del tankene er et nettidsskrift for alle SV-sympatisører og medlemmer. Nå starter en prosess der mange har mye å bidra med: Vi skal sammen omforme SV og gjenreise oss som bredt parti!

Vår målsetning er ene og alene å fremme fri debatt om framtidas politiske prosjekter for SV, og hvilken vei partiet nå skal ta. I SV-verdenen finnes et vell av blogger som gir rom for kjappe ordvekslinger og dagsaktuelle kommentarer. Dette er ikke en blogg, men et tidsskrift. Et tidsskrift på nett, der de litt lengre tankene får plass og der takhøyden, ikke polemikken, står i fokus. Alle kan sende inn sine bidrag, men vi har noen enkle regler:

• Maks 5000 tegn.
• Vi tar inn tekster om SV framover (uten navlebeskuing!!) og hvilke politiske prosjekter som blir viktige i Norge det neste tiåret. Vær visjonær! Konkretiser så mye som mulig! Tenk høyt!
• En konstruktiv tone påkreves.
• Er du bitter? Er du et troll? Folk som syter om sensur og “knebling av debatten” kan starte sitt eget nettsted.

Jeg mener det er akkurat denne typen initiativ vi trenger. Flere steder hvor vi faktisk kan debattere politikk og retning for partiet fritt for polemikk og trolling.

Kør debatt

Dear All
Twice each year, the earth orbits around the sun bringing a situation whereby the antennae pointing to the satellites are looking at the sun directly. When this happens, the sun’s radiation overwhelms the satellite signal causing a sun outage.

Sun outages typically occur during the months of September/October, lasting as long as 15 minutes – 20 Minutes between 3.15 – 3.30 pm (local time) a day and spanning over a period of about 20 days. The effects of a sun outage will vary in degree from minimal to total service outage.

Ken

Bildet til høyre er normalsituasjonen…

Jeg gleder meg til debatten og synes den vennlige tonen kandidatene har lagt seg på er klok.

Samtidig er det viktigste for SV ikke hvem vi får som leder, men hvilket politisk prosjekt lederen ser for seg for partiet.  Som Audun skriver i en veldig god bloggpost som begrunner hvorfor han stiller som leder: Det viktigste er ikke hvem som blir ny leder, men at vi klarer å fornye oss politisk og forandre oss organisatorisk. Derfor må vi først og fremst diskutere politikk, ikke person. Hvordan vi legger til rette for at diskusjonen kan handle om reelle politiske veivalg blir derfor helt avgjørende.

Foreløpig har jeg sett mindre politikk fra de andre kandidatene. Gleder meg til det kommer.

Husk at hvis du vil være med på å styrke SV og påvirke ledervalget kan du melde deg inn her