Spennende organisering

Den klassiske kritikken av tradisjonell organisering er at det er gammeldags, møysommelig og i liten grad tar hensyn til teknologiske og sosiale endringer som har skjedd siden 1930. Og det er helt klart noe i det.

Kritikken av de mer nye formene for organisering, ensaksorganisasjoner, internettkampanjer og enkeltaksjoner, er at de er flinke til å utløse aktivitet, men lykkes i liten grad i den typen langvarig organisering som fører til varig endring.

Jeg tror at begge sider overspiller sin egen egenart. Det var ikke internett som skapte den egyptiske revolusjonen, og det var neppe demonstrantenes manglende vilje til å organisere seg i tradisjonelle organisasjoner som alene åpnet døren for reaksjonen.

Det er derimot ganske tydelig at vi ikke har greid å bygge gode nok broer mellom de ulike formene for organisering. Vi har ikke lykkes med å koble enkeltsaksorganisering opp mot større nettverk på en slik måte at organiseringen peker utover den enkelte aksjon/sak.

Derfor var denne saken om hvordan Bernie Sanders kampanjen har angrepet dette så interessant.

Pave Frans!

Det er ikke så ofte jeg siterer paven, eller andre religiøse ledere for den saks skyld, men hans nylige apostoliske formaning har noen kapitler som er verdt å lese.


 52. In our time humanity is experiencing a turning-point in its history, as we can see from the advances being made in so many fields. We can only praise the steps being taken to improve people’s welfare in areas such as health care, education and communications. At the same time we have to remember that the majority of our contemporaries are barely living from day to day, with dire consequences. A number of diseases are spreading. The hearts of many people are gripped by fear and desperation, even in the so-called rich countries. The joy of living frequently fades, lack of respect for others and violence are on the rise, and inequality is increasingly evident. It is a struggle to live and, often, to live with precious little dignity. This epochal change has been set in motion by the enormous qualitative, quantitative, rapid and cumulative advances occuring in the sciences and in technology, and by their instant application in different areas of nature and of life. We are in an age of knowledge and information, which has led to new and often anonymous kinds of power.

 No to an economy of exclusion

 53. Just as the commandment “Thou shalt not kill” sets a clear limit in order to safeguard the value of human life, today we also have to say “thou shalt not” to an economy of exclusion and inequality. Such an economy kills. How can it be that it is not a news item when an elderly homeless person dies of exposure, but it is news when the stock market loses two points? This is a case of exclusion. Can we continue to stand by when food is thrown away while people are starving? This is a case of inequality. Today everything comes under the laws of competition and the survival of the fittest, where the powerful feed upon the powerless. As a consequence, masses of people find themselves excluded and marginalized: without work, without possibilities, without any means of escape.

 Human beings are themselves considered consumer goods to be used and then discarded. We have created a “disposable” culture which is now spreading. It is no longer simply about exploitation and oppression, but something new. Exclusion ultimately has to do with what it means to be a part of the society in which we live; those excluded are no longer society’s underside or its fringes or its disenfranchised – they are no longer even a part of it. The excluded are not the “exploited” but the outcast, the “leftovers”.

 54. In this context, some people continue to defend trickle-down theories which assume that economic growth, encouraged by a free market, will inevitably succeed in bringing about greater justice and inclusiveness in the world. This opinion, which has never been confirmed by the facts, expresses a crude and naïve trust in the goodness of those wielding economic power and in the sacralized workings of the prevailing economic system. Meanwhile, the excluded are still waiting. To sustain a lifestyle which excludes others, or to sustain enthusiasm for that selfish ideal, a globalization of indifference has developed. Almost without being aware of it, we end up being incapable of feeling compassion at the outcry of the poor, weeping for other people’s pain, and feeling a need to help them, as though all this were someone else’s responsibility and not our own. The culture of prosperity deadens us; we are thrilled if the market offers us something new to purchase; and in the meantime all those lives stunted for lack of opportunity seem a mere spectacle; they fail to move us.

 No to the new idolatry of money

 55. One cause of this situation is found in our relationship with money, since we calmly accept its dominion over ourselves and our societies. The current financial crisis can make us overlook the fact that it originated in a profound human crisis: the denial of the primacy of the human person! We have created new idols. The worship of the ancient golden calf (cf. Ex 32:1-35) has returned in a new and ruthless guise in the idolatry of money and the dictatorship of an impersonal economy lacking a truly human purpose. The worldwide crisis affecting finance and the economy lays bare their imbalances and, above all, their lack of real concern for human beings; man is reduced to one of his needs alone: consumption.

 56. While the earnings of a minority are growing exponentially, so too is the gap separating the majority from the prosperity enjoyed by those happy few. This imbalance is the result of ideologies which defend the absolute autonomy of the marketplace and financial speculation. Consequently, they reject the right of states, charged with vigilance for the common good, to exercise any form of control. A new tyranny is thus born, invisible and often virtual, which unilaterally and relentlessly imposes its own laws and rules. Debt and the accumulation of interest also make it difficult for countries to realize the potential of their own economies and keep citizens from enjoying their real purchasing power. To all this we can add widespread corruption and self-serving tax evasion, which have taken on worldwide dimensions. The thirst for power and possessions knows no limits. In this system, which tends to devour everything which stands in the way of increased profits, whatever is fragile, like the environment, is defenseless before the interests of a deified market, which become the only rule.

No to a financial system which rules rather than serves

 57. Behind this attitude lurks a rejection of ethics and a rejection of God. Ethics has come to be viewed with a certain scornful derision. It is seen as counterproductive, too human, because it makes money and power relative. It is felt to be a threat, since it condemns the manipulation and debasement of the person. In effect, ethics leads to a God who calls for a committed response which is outside of the categories of the marketplace. When these latter are absolutized, God can only be seen as uncontrollable, unmanageable, even dangerous, since he calls human beings to their full realization and to freedom from all forms of enslavement. Ethics – a non-ideological ethics – would make it possible to bring about balance and a more humane social order. With this in mind, I encourage financial experts and political leaders to ponder the words of one of the sages of antiquity: “Not to share one’s wealth with the poor is to steal from them and to take away their livelihood. It is not our own goods which we hold, but theirs”.[55]

 58. A financial reform open to such ethical considerations would require a vigorous change of approach on the part of political leaders. I urge them to face this challenge with determination and an eye to the future, while not ignoring, of course, the specifics of each case. Money must serve, not rule! The Pope loves everyone, rich and poor alike, but he is obliged in the name of Christ to remind all that the rich must help, respect and promote the poor. I exhort you to generous solidarity and a return of economics and finance to an ethical approach which favours human beings.

 No to the inequality which spawns violence

 59. Today in many places we hear a call for greater security. But until exclusion and inequality in society and between peoples is reversed, it will be impossible to eliminate violence. The poor and the poorer peoples are accused of violence, yet without equal opportunities the different forms of aggression and conflict will find a fertile terrain for growth and eventually explode. When a society – whether local, national or global – is willing to leave a part of itself on the fringes, no political programmes or resources spent on law enforcement or surveillance systems can indefinitely guarantee tranquility. This is not the case simply because inequality provokes a violent reaction from those excluded from the system, but because the socioeconomic system is unjust at its root. Just as goodness tends to spread, the toleration of evil, which is injustice, tends to expand its baneful influence and quietly to undermine any political and social system, no matter how solid it may appear. If every action has its consequences, an evil embedded in the structures of a society has a constant potential for disintegration and death. It is evil crystallized in unjust social structures, which cannot be the basis of hope for a better future. We are far from the so-called “end of history”, since the conditions for a sustainable and peaceful development have not yet been adequately articulated and realized.

 60. Today’s economic mechanisms promote inordinate consumption, yet it is evident that unbridled consumerism combined with inequality proves doubly damaging to the social fabric. Inequality eventually engenders a violence which recourse to arms cannot and never will be able to resolve. This serves only to offer false hopes to those clamouring for heightened security, even though nowadays we know that weapons and violence, rather than providing solutions, create new and more serious conflicts. Some simply content themselves with blaming the poor and the poorer countries themselves for their troubles; indulging in unwarranted generalizations, they claim that the solution is an “education” that would tranquilize them, making them tame and harmless. All this becomes even more exasperating for the marginalized in the light of the widespread and deeply rooted corruption found in many countries – in their governments, businesses and institutions – whatever the political ideology of their leaders.

Nuba Mountains. Igjen.

Så var det på tide å begynne å skrive litt igjen. Jeg skrev denne artikkelen om Nuba Mountains og krigen der for Radikal Portal.

Det er ganske frustrerende. Jeg har skrevet om Nuba Mountains og Blue Nile State tidligere. Dessverre så har alle de verste spådommene fra de postene blitt oppfylt. Se for eksempel disse:

Denne skreiv jeg et par måneder før kampene brøt ut. Den handler om Abyei, men tar også for seg hva vi frykta at skulle skje i Nuba Mountains. Det var akkurat det som skjedde.

Denne traff også litt for godt blink. Særlig disse linjene var det kjipt å få bekrefta: Khartoum har allerede begynt å bruke bombeflyene sine. Det vil vi sannsynligvis se mer av. Det er en krig som kommer til å bli ført mot sivilbefolkninga og som kommer til å føre til store lidelser. Det er også en krig som kommer til å få altfor lite oppmerksomhet. Det er vanskelig å få informasjon ut av Nuba Mountains og det finnes ikke en eneste vestlig journalist i området.


Og det er fortsatt ulike konflikter med ulike løsninger.

Det er frustrerende å se at så lite har skjedd sidens sist det var aktivitet her inne, men det inspirerer i det minste til å skrive mer.

Egyptisk fotball

Gårsdagens fotballbråk i Egypt er smått uforståelig. De siste rapporter sier at 73 er døde og over 1000 skadde. Riktignok er egyptiske fans, og kanskje særlig al-Ahlys, kjent for å være voldelige, men dette overgår alt.

En ting som er verdt å nevne seg er den stadig økende politiseringa blant egyptiske fotballsupportere. Dette strekker seg tilbake til før den arabiske våren, men kom tydelig fram gjennom protestene på Tahirplassen hvor Ultras fra al-Ahly organiserte mye av forsvaret av plassen. Det er derfor lett å tro at dette er mer enn vanlig tribunevold.

Jeg skal verken spekulere i politiske motiver eller late som jeg er en ekspert på egyptisk fankultur. Det jeg derimot vil gjøre er å anbefale bloggen The Turbulent World of Middle East Soccer. En glitrende blogg som alle som er interessert i fotball og politikk burde sjekke.


Dagen i dag begynte litt annerledes. Der satt jeg da med morgenkaffen og plutselig tikka følgende melding inn på mobilen.  «Ligth areas on skin with loss of feeling could be leprosy; seek medical advice to get early diagnosis & treatment. NTBLP MoH»

Spedalskhet liksom. For meg så er spedalskhet en sjukdom man har i Bibelen og på egne leire i Amazonas som får besøk av Che Guevara (motorsykkeldagbøkene), men her er det en sjukdom som handler om her og nå. Jeg snakka med en av kollega ene mine om det, en lege, og han kunne berolige meg med at det hadde blitt mye bedre. «Du ser ikke så mange spedalske i gatene som du gjorde før.» Men det er fort å glemme når man kommer fra Norge at mange av de sjukdommene vi ser på som utrydda fortsatt utgjør et stort problem i mange andre land.

En annen ting er at Ministry of Health må slutte å bruke forkortelser. NTBLP? Hva er det for noe? Klassisk eksempel av NGO-syken. Symptomene er at man ikke lenger kan skrive hele setninger, men må ty til forkortelser bare noen få vet hva står for. «NTBLP» i et land hvor tre av fire er analfabeter…

Utpekt overlever

Denne uka er ganske hektisk. Kombinasjonen av lederseminar for alle lederne i Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan og manglende internett hjemme (en dings brant opp) gir meg ganske nøyaktig to timer til å lese og svare på mail samt avholde eventuelle møter som haster. Og det gjør gjerne møter.

Derfor blir det så som så med blogging.

Men dagens nyheter fra USA er rett og slett for mye til å ikke poste en kort post om. Jeg snakker selvfølgelig om State of The Union-talen til Obama.

Jeg har ikke hatt tid til å lese talen ennå, men har lyst til å fokusere på han som ikke hadde lov til å være der. Det viser seg nemlig at amerikanerne har noe de kaller «designated survivor«. Utpekt overlever rett og slett. Hvor kult er ikke det? Er det en tittel jeg har lyst til å ha en gang i livet så er det designated survivor.

Enda tøffere blir det selvfølgelig av at designated survivor for lov til å ta med seg «The Atomic Football«.

Sør-Sudan stenger oljeproduksjonen!

Dagens store nyhet fra Sør-Sudan: Full stopp i oljeproduksjonen.

Etter at Nord-Sudan har begynt å forsyne seg av oljen til Sør-Sudan og nekte oljetankere som har kjøpt sørsudansk olje å fylle har diskusjonen gått. Dagens beslutning om å stopp all oljeproduksjon er en voldsom eskalering.

Dette skjer samtidig som partene skal diskutere de resterende spørsmålene etter splittelsen i Addis.

Jeg skal ikke prøve å analysere så voldsomt nå, men sitter med en del spørsmål.

1. Hvordan vil Khartoum reagere.

2. Hva gjør kineserne?

3. Hvordan vil dette påvirke resten av forhandlingene?

4. 98% av det sørsudanske statsbudsettet er oljepenger. Hvor lenge kan de fortsette denne produksjonsstoppen og hvilke konsekvenser får det for økonomien og det Sørsudanske pundet?-


Sultkatastrofe eller «fantastisk situasjon for de sivile»?

I kategorien mest absurde påstand 2012 nominerer jeg herved Sudans representant i FN Daffa-Alla Elhag Ali Osman. USA kritiserte Sudan for å nekte hjelp å komme inn. I følge amerikanerne kommer 500 000 fordrevne personer til å oppleve hungersnød dersom ikke massiv internasjonal hjelp kommer inn. Jeg vet ikke om de personene som ikke er fordrevne kommer i tillegg eller om de er regna inn i amerikanernes tall. Det var til dette Sudans representant kunne svare at situasjonen for de sivile i disse to områdene var «fantastisk». Ganske imponerende etter 7 måneder med bombing av landsbyer, flyktningeleire, åkre i plantesesongen og fullstendig blokkade av mat og medisiner.

I en annen rapport mener Oxfam og Save the Children (Redd Barna) at hele det internasjonale samfunnet og hjelpeorganisasjoner må ta selvkritkk for hvor lang tid det tok å svare tilstrekkelig på tørkekatastrofen på Afrikas horn. I Blue Nile og Southern Kordofan står befolkningen ovenfor en politisk framprovosert sultkatastrofe. Det internasjonale samfunnet bør ikke vente for lenge med å få inn mat.

Politisk retrett – Sør-Sudan style

Politikere blir ofte tvunget på retrett. Under et dekke av ”misforståelser”, ”feilsiteringer” eller for mye Møllers tran blir de tvunget til å moderere eller gå vekk fra upopulære eller lite gjennomtenkte forslag.  Så også i Sør-Sudan.

Her finnes imidlertid ikke en voldsom demokratisk tradisjon, sterke folkelige pressgrupper eller en fri og maktkritisk presse. Så det skjer ikke så ofte. Men i sagaen om motorsykler og asfalt har dette skjedd.

Det begynte med at et litt uklart konsortium av politikere, inkludert borgermesteren av Juba og justisministeren (her er jeg litt usikker på om det er den nasjonale eller lokale justisministeren vi snakker om) bestemte seg for å gjøre noe med trafikkproblemet. Dette er bra. Juba er en liten by, men hver uke dør det to mennesker i trafikken. Mange flere blir skadet. Problemet var at deres løsningsforslag var like lite gjennomtenkt som det var gjennomførbart.

Forslaget? Å nekte motorsykler å kjøre på asfalt.

Her bør tre ting nevnes for den leser som ikke skulle bo i Juba:

  1. Veldig mange sørsudanere har ikke bil (under 5% i delstaten Central Equatoria hvor Juba ligger). De er derfor avhengig av å gå, kjøre de lokale minibussene eller bruke såkalte Boda boda drivers. Dette er unge menn som helt uten kjøreopplæring eller respekt for eget eller andres liv kjører taximotorsykler.
  2. Boda bodaene er dårlige kinesiske sykler. Favorittmerket er Senke noe som har gjort at den ene sykehusfløyen har fått navnet ”Senke Ward”. Noen av dem er fullstendig gale i trafikken. Forbikjøringer gjøres på begge sider, gjerne nederst i en dump hvor veien svinger. Alkohol er utbredt og resten av trafikken er ikke så mye bedre. Dette gjør at motorsykler er overrepresentert på skadestatistikken.
  3. Det finnes visstnok bare 100 km med asfaltert vei i Sør-Sudan. Da jeg kom, for to år siden, var det tre asfalterte veier i Juba. Nå har det blitt flere, men de aller fleste veiene er bare masse hull med sand og grus imellom.

Det ble jo ramaskrik selvsagt. Først ut var alle politifolka og de militære. De gikk bare ut i fra at dette ikke gjaldt dem. Etter alle solemerker hadde de rett siden de ikke ble stoppa.

Så kom NGOene. De har bedre sykler, kontroll og opplæring. Hvorfor skulle de bli stoppet i sitt arbeide fordi bodaene kjørte som svin? Politikerne kom under press og fant ut at de som hadde NGO-skilter (som jeg har) kunne kjøre på asfalt.

Så kom de gamle mennene. Her gjorde ikke politikerne noe, men politiet, som består av unge menn, fikk fort et problem. Hvordan kunne de slippe forbi noen, men nekte de gamle respektere mennene? Det kunne de ikke. De gamle mennene slapp gjennom.

Så kom de som hadde gode sykler. De var helt enig i at møkkasyklene burde nektes på asfaltveiene. Men de hadde jo gode kjente merker. De utgjorde ikke samme faren. Politikerne var allerede på retrett og fant ut at de var enige.

Resultatet nå er, hvis jeg har forstått det riktig, at Yamaha- og Hondasykler også kan kjøre på asfalt.

Politiet har gitt opp og alt er som det var før loven kom.


Denne posten er skrevet etter samtaler med venner og kjente og ikke etter et dypdykk i vedtatte lover. Det er derfor mulig at ikke alt har vært lov, men politiets håndtering av loven.

Ulike konflikter – ulike løsninger

Det skjer mye i nabolaget for tida. Når man får nyheter fra Sudan og Sør Sudan er det lett å se en eneste stor suppe av evigvarende konflikter, vold og dårlige nyheter. Dette er feil av minst to grunner. For det første så er det mye som går riktig vei. For det andre er det i hvert fall tre ulike supper av konflikter, vold og dårlige nyheter.

For å ta det første poenget først. Det er få ting som er så spektakulært og medievennlig som massakre. At det er få steder i verden hvor dette fører til mindre internasjonal oppmerksomhet er noe helt annet. Det langsomme arbeidet med å bygge en infrastruktur og gi en befolkning, som aldri før har hatt det, tilgang til helsetjenester, utdanning eller veier krysser aldri grensa fra interessant til nyhetsverdig.  Det er ikke journalister eller medias skyld. Det er mye vanskeligere å få dette til å bli leseverdige nyheter. At det er bygd 10 km med vei eller at 9 000 grunnskolelever skal ha eksamen bare i delstaten Central Equatoria  er ingen stor nyhet med mindre du vet at det er under hundre kilometer asfaltert vei i Sør-Sudan eller kjenner til utdanningssituasjonen før fredsavtalen i 2005. Men for oss som har mulighet til å følge situasjonen tett ser vi at det går framover om enn sakte.

Når det kommer til de tre ulike suppene av konflikter, vold og dårlige nyheter skal jeg komme inn på de hver for seg seinere. Poenget er at selv om de, som alt annet, har tangeringspunkter er de ulike konflikter og trenger ulike løsninger.

Kvegtyverier og hevntokter

Kvegtyverier er ikke noe nytt i Sør-Sudan. Konflikter mellom ulike samfunn og enkeltpersoner som stjeler kveg fra hverandre er det mange av. Dette fører ofte til at folk blir drept og påfølgende hevntokt. Det som har gjort at problemet har vokst og på en annen måte kan true stabiliteten i den nye staten er kombinasjonen av gamle og nye konflikter, en voldsom tilgang til våpen, flere generasjoner som er trent i våpenbruk og militær strategi og taktikk og politikere både innenlands og ikke minst over grensa som ser seg tjent med å bruke og eskalere disse konfliktene for å nå andre mål. Resultatet er tap av liv og levebrød og en ond sirkel av stadig mer voldelige hevndrap.

Nyhetene i det siste har vært om hæren av over 6 000 Nuerungdom som gikk til angrep på Murlesamfunnet. Rapportene om hvor mange som er drept varierer fra rundt hundre til tre tusen. Det blir helt umulig å sitte her å gjette på tall, men skal jeg prøve ville jeg si at tallet hundre er alt for lavt og tre tusen er noe høyt. Jeg ville ikke bli overraska om det endelige tallet passerer tusen. Det er viktig å huske at dette bare er ett angrep og over tusen ble drept i denne konflikten i fjor. Hevntoktene har allerede starta.


Selv om Sør-Sudan er et eget land betyr ikke det at forhandlingene med Khartoum er over. Områder som statsborgerskapsstatus for søringer i Nord, hvor grensa skal gå mellom de to landene, avtaler rundt oljetransporten og en rekke andre spørsmål.

To av de som er viktigst å følge med på er oljespørsmålet og situasjonen til søringer i Nord. I oljespørsmålet har tonen blitt skjerpet etter at Nord har begynt å ta seg til rette ved å ta olje og hindre oljetankere å hente olje som Sør selger. Nord er desperate etter penger og Sør har mer enn nok udekka behov selv.

Statusen til de 700 000 søringene i Nord er viktig fordi Nord har satt april som tidsfrist for den statusen de har nå. Det vil si at etter denne tidsfristen utløper vil de ha samme status i Nord som hvem som helst andre utlendinger. Dette til tross for at mange aldri har bodd et annet sted. Frykten er at Nord da bare kaster dem ut. 700 000 ekstra flyktninger til Sør vil være en enorm belastning på et land som har mer enn nok flyktninger allerede.

Konfliktene i Nord

Jeg har tidligere skrevet om Nuba og Blånilen. Dette er beretningen om en varslet konflikt. Nubafjellene ligger i Southern Kordofan som er en delstat i Nord. Det er også Blånilen (Blue Nile State). I begge delstatene er det krig mellom SPLA-Nord og regjeringsstyrkene. Det handler om en mangeårig marginalisering av periferien av regimet i Khartoum kombinert med en fredsavtale som ikke løste problemene i de områdene som ikke kunne bestemme seg for løsriving og en fredsperiode som ikke har gitt utvikling for disse områdene.

Det som skjer nå er en målrettet krigføring mot sivilbefolkningen. I sommer var det bombeangrep på åkre midt i plantesesongen. Dette har blitt fulgt opp med flere bomber og blokade av mat inn i de områdene som ikke er lojale mot Khartoum. Resultatet er at vi nå står foran en humanitær katastrofe. Den kan komme i form av hungersnød og sult, men dette er ikke på grunn av tørke eller storm. Det er en planlagt, villet og ikke minst politisk skapt sultkatastrofe for å ramme en ulydig sivilbefolkning. Og verdenssamfunnet står og ser på. Eller de gjør ikke det. De ”forhandler med Khartoum om muligheten til å åpne en humanitær korridor”. Khartoum viser ingen vilje til å slippe inn folk. Og imens sulter folket. Det er påfallende hvor lett det var å slippe bomber i Libya og hvor vanskelig det er å få mat inn til en sultende sivilbefolkning.

Konfliktene er altså ulike og trenger ulike løsninger. Men de henger også sammen og må sees i sammenheng. Jeg skal prøve å gjøre det i senere poster.