Brian Clough

Det er Oslo internajonale filmfestival for tida. Mange gode og spennende filmer. På søndag var jeg og så en av dem sammen med Pappa. The Dammed United er filmen om den legendariske, engelske manageren Brian Cloughs beryktede 44 dager som manager for Leeds utd.

Sjøl om jeg verken bryr meg om Derby, Forest eller Leeds var det en film jeg anbefaler alle andre som liker raske replikker, engelsk humor og fotball.

Beckham? His wife can’t sing and his barber can’t cut hair.

Filmen er basert på boka The Dammed utd. av David Peace og jeg røper ikke akkurat mye av verken filmen eller boka ved å fortelle at de 44 dagene Clough er i Leeds er en spektakulær katastrofe.

“I wouldn’t say I was the best manager in the business. But I was in the top one.”

Brian Clough er en spennende fyr på mange måter. Fotballmessig er prestasjonene hans med Nottingham Forest og Derby ikke mindre enn imponerende! Rekord som ubeseira (42 ligakamper på rad), den andre manageren som vant den engelske ligaen med to forskjellige lag og seier to år på rad i Europacupen.

“If I had an argument with a player we would sit down for twenty minutes, talk about it and then decide I was right!

Litt personlig interesse kommer selvfølgelig også fra det at Clough var overbevist sosialist. Blant annet donerte han store summer til fagforeninger og anti-naziarbeid i tillegg til flere ganger møte opp for å støtte streikende gruvearbeidere. Dette er et tema som ikke er med i filmen (og har heller ingen naturlig plass) bortsett fra en vakker liten slengkommentar om Tories.

Brian Clough døde i 2004.

«Don’t send me flowers when I’m dead. If you like me, send them while I’m alive»


Edit: Sorry for de stygge sitatene. Fikk dem ikke sånn som jeg ville . Noen tips?

Reklamer

Dagens gladnyhet

Dagens gladnyhet er definitivt at Vigrid legges ned. Tidligere i høst har Norgespatriotene gjort det samme. Selv om vi ikke mangler rasistiske og idiotiske politikere har vi ikke lengre noen profilerte nazister eller nazistorganisasjoner. Det ser ikke ut som om interessen for denne typen høyreekstremisme er så stor i Norge. Det er veldig gledelig. Særlig fordi utviklingen i mange andre europeiske land, særlig i Øst-Europa, viser at dette ikke er en selvfølge.

Det er vanskelig å si helt sikkert hvorfor organisert nazisme har så dårlige vekstvilkår i Norge, men norsk krigshistorie, mindre sosiale og økonomiske konflikter kombinert med en relativt vellykket integreringspolitikk er viktige faktorer.

Norge er et land med relativt små forskjeller, lav arbeidsløshet og hvor folk i stor grad har et økonomisk sikkerhetsnett. De landene hvor nazistene vokser mest mangler i stor grad dette. Dette fører til økt frykt og sosiale spenninger som igjen får uttrykk i jakten på «de andre». På syndebukkene.

Sosiale spenninger forekommer ikke i et vakum, men kombineres gjerne med en nostalgisk historieforståelse hvor «alt var bedre før». En påstand som sjeldent er sann (hvertfall ikke i Norge), men ofte gjentatt. De fremmede «tar jobbene» eller «importerer kriminalitet» og blir en opplevd fiende for folk som mangler jobb eller er redde for kriminelle.

Med mindre sosiale spenninger og en integrering som, til tross for hva man skulle tro hvis man følger det offentlige ordskiftet, går ganske bra er rekrutteringsgrunnlaget for nazister mye dårligere enn i andre land. Men også det at integreringa går ganske bra henger nøye sammen med at Norge har satsa på fellesskapsløsninger og velferdsstat. Audun Lysbakken har rett og slett et bedre utgangspunkt for jobben han skal gjøre enn mange av hans europeiske kollegaer.

Til sist er det viktig at forsøk på å organisere nazister i Norge har hele tiden møtt motstand. De får ikke holde på i fred og ro. Dette er avgjørende for å hindre at de får bygge seg opp.

Dagens gladnyhet kan derfor ikke bli en hvilepute, bare en ytterligere inspirasjon til alle antirasister.

 

Fredsdebatt fra skyttergravene

Erling Borgens bok har startet en debatt om fredsdebatten i Norge og ikke minst SVs rolle i denne. Borgen mener SV har svikta sin historiske rolle. Bård Vegar Solhjell med flere mener at Borgen tar fullstendig feil og at SV aldri har hatt større påvirkning på utenrikspolitikken.

For å ta noen forutsetninger først:

1. SV har en helt åpenbar påvirkning på norsk freds- og utenrikspolitikk. Soldatene ut fra Irak, forutsetningene for deltagelsen i Afghanistan og at vi er blant de få som snakker med de representantene palestinerne velger er ikke små og ubetydelige saker. De er store seire for SV og fredsbevegelsen for øvrig. Å ikke ta med disse i diskusjonen om fredsdebatten i Norge er for dumt.

2. SVs regjeringsdeltagelse gjør at stortingsopposisjonen mot krigsdeltagelse kommer mindre tydelig fram. Ikke i den forstand at det er så mange som er i tvil om hva partiet mener, men at det ikke kommer like tydelig fram for eksempel som merknader eller budsjettvoteringer som hvis SV ikke hadde hatt helhetshensyn å ta.

3. SVs regjeringsdeltagelse gør at rommet for å diskutere utenrikspolitikk er større enn tidligere. Aldri i verden om f.eks debatten om hvilket nytt jagerfly Norge skal kjøpe hadde blitt like stor uten SVs regjeringsdeltagelse. Dette er ikke ensbetydende med at rommet blir brukt eller om at SV har mulighet til å fylle det alene.

4. Fredsbevegelsen har ikke greid å bruke dette rommet til å vokse, etablere nye talspersoner eller bygge et press for en ny politikk. Til tross før større rom har ikke fredsbevegelsen fått større oppmerksomhet i debatten.

Det holder ikke å kun forholde seg til en av disse sannhetene og så analysere alt ut i fra måloppnåelse på den. Det som er interessant er jo om helheten gjør det enklere eller vanskeligere å få en god fredspolitisk debatt samtidig som vi oppnår viktige politiske resultatet. Da er både debatten og resultatene viktige.

Det siste punktet er på mange måter avgjørende. Hvis Borgen har rett i at det er SV som er sviket så er den norske fredsbevegelsen så svak at den er avhengig av SVs merknadskriving på Stortinget. Det er en skremmende tanke. Desverre kan det se sånn ut. Det er et kjempeproblem fordi SV blir satt i en vanskelig situasjon hvis partiet både skal skape et politisk rom og samtidig utnytte rommet til maksimal politisk gjennomslag. Ving og spiss samtidig.

Borgen er blant dem som faktisk gjør en innsats for å endre dette. Hadde det bare vært flere som han så ville det politiske rommet for mer aktiv fredspolitikk vært større. Desverre gjør han en grov feilvurdering hvis han tror det er gjennom å angripe det eneste fredspartiet på Stortinget at han skaper et rom for fredspolitikk.

Oslo World Music festival og Tinariwen

I helga var jeg på Oslo World Music festival og konsert med Tinariwen. Et fantastisk band med en utrolig historie. Grunnleggeren rømte hjemmefra da han var ni! De møttes i Gadaffis geriljatreningsleire for tuareger. Deres første spillejobber var nærmest som MPAs musikalske gren (Mouvement Populaire de l’Azawad).

Selv om de har gått fra «kalashnikov til gitar», og i dag spiller på konserter og festivaler over hele verden, er musikken fortsatt veldig politisk. Bandet er dessuten et sånn band som jeg må finne ut mer om når jeg først har begynt. Stor var derfor gleden når jeg så at en av mine gamle helter, Steve Chandra Savale fra Asian Dub Foundation (selv om han angrep Aleksander Rybak på Twitter og heide på Armenia), har lagd et program om Tinariwen i serien «Music of resistance«. Nyt musikken og la deg fascinere av historien.

Tinariwen på Last.fm

Ikke sensur

Asker og Bærum tingrett har gjort en viktig avgjørelse i dag. De har konkludert med at Telenor ikke skal pålegges å stenge tilgangen til The Pirate Bay.

Jeg mener dette er en fornuftig dom. Ikke fordi jeg deler synet på fildeling 100% med folka bak TPB, men fordi uansett hva man mener om (ulovlig) fildeling er det nødvendig å diskutere hvilke metoder som er greit å bruke for å bekjempe/utkonkurrere det.

Jeg mener at sensur ikke kan forsvares i dette tilfellet. Det er to grunner til dette. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være en effektiv strategi og jeg mener det er et tiltak som ikke på noen måte står i forhold til problemet.

Det virker ikke fordi det bare dytter brukerne over til andre sider og på sikt over på andre tekniske platformer. hvordan skal man for eksempel kunne satse på sensur når fildelerne i enda større grad går over til teknologi som f.eks Gnutella? I verste fall vil bare sensurlinja føre enda flere over på teknologiplattformer som er enda vanskeligere å kombinere med betalingsløsninger.

Det andre er prinsippet om sensur. Det skal ekstremt mye til for at sensur kan forsvares. I Norge stenger vi tilgangen til barneporno. Det synes jeg er greit. Det finnes ingen måte å produsere barneporno på uten å begå overgrep. All barneporno er derfor bevis på overgrep.

Det samme kan man ikke si om musikk. Alle er for lovlig fildeling. Alle er for at man skal kunne spre musikk lovlig. Problemet er at det er den samme teknologien. Lovlig og ulovlig materiale vil eksistere side ved side (jeg vet at TPB var overveiende ulovlig). I tillegg er det et annet viktig prinsipp. Hvis vi først begynner å sensurere nettet mister nettet både den frie informasjonsflyten som gjør det så unikt og vi vil få et kjempeproblem med å sette grenser. For å sette problemstillingen på spissen: Skal vi sensurere sider hvor man deler musikk, men ikke sider hvor man deler nervegassoppskrifter? Hva med å dirke låser? Nazisme? etc…

Jeg tror ikke sensur er verken effektivt, riktig eller mulig å gjennomføre på sikt. Hvis dommen fra Asker og Bærum tingrett vil det tvinge platebransjen og andre til å lete andre steder. Det tror jeg er mer fornuftig.

Cupfinalehelg

Cupfinalehelg er en av to ting. Hvis Vål’enga spiller er det utrolig morsomt. Hvis Enga ikke spiller er det rett og slett en grusom helg å være ute på byen i Oslo. Tusenvis av folk som ikke ofte er i Oslo og tilsynelatende med ett eneste mål: Bli fulle og støye. Ikke sånn som oss. Vi har klasse.

Det er bare en fornuftig ting å gjøre sånne helger. Jeg flykter til hytta.

God helg

Hvor og hvorfor skal vi stoppe?

Det er skrevet mye bra om datalagringsdirektivet i det siste. Derfor har jeg ikke tenkt å gå inn på selve konsekvensene, men bare henvise til det Vampus, Audun Lysbakken og nyvalgt leder for Stopp Datalagringsdirektivet, Lars-Henrik Michelsen, har skrevet om dette.

Jeg har lyst til å kommentere selve datalagringsdirektivdebatten (et ord som er 1/5 av en twittermelding) og argumentene som brukes for.

Angrepene på personvernet i et land som Norge vil alltid springe ut fra gode intensjoner. Det vil alltid eksistere en potensiell motsetning mellom å forhindre kriminalitet og retten til å leve uten overvåking. De som er for datalagringsdirektivet har begrunnelser vi kan dele. Problemet er ikke her.  Problemet er mangelen på prinsipper de legger til grunn for debatten.

Kort oppsummert er det to argumenter som utgjør kjernen.

1. Det er ikke i prinsippet nytt i forhold til dagens situasjon. Det lagres allerede informasjon om datatrafikk til fakturaformål. (Storberget med flere)

2. Hvis det kan hindre alvorlig kriminalitet er det nødvendig. Helga Pedersen går så langt som å si at «hvis det kan hindre ett eneste overgrep er det verdt det«.

Problemet med begge disse standpunktene er at de kan brukes i alle personvernsdebatter. Hvis ikke datalagringsdirektivet innebærerer noe nytt, hva innebærer da noe nytt? Hvis mer overvåking kan forhindre annen type kriminalitet hvorfor skal vi da ikke gjøre det? Hvor og hvorfor skal vi stoppe?

«There was of course no way of knowing whether you were being watched at any given moment. How often, or on what system, the Thought Police plugged in on any individual wire was guesswork. It was even conceivable that they watched everybody all the time. But at any rate they could plug in your wire whenever they wanted to. You had to live—did live, from habit that became instinct—in the assumption that every sound you made was overheard, and, except in darkness, every movement scrutinized.»

– Orwell 1984

På’n igjen

24 måneder og 30 dager siden sist jeg blogga er jeg på’n igjen. Hvorfor? Først og fremst fordi jeg synes utviklinga i nettdebatten er såpass spennende at jeg ikke lenger greier å sitte å se på. For mye å si, for mange jeg vil snakke med, for mange spennende debattanter jeg vil trekke fram. 140 tegn just doesn’t do it for me. Alene…

Så hva har skjedd siden sist som gjør at jeg ikke lengre vil sitte å se på? Mye teknisk, med Twitter og Twingly som de to viktigste nyvinningene. Gjennom disse har vi fått de nødvendige koblingene mellom nyhetssaker, rask debatt og mer utfyllende innlegg som har løfta nettdebatten til å bli en reell debattarena.

I tillegg til det tekniske er vi forhåpentligvis ferdig med mye av metadebatten. Vi er på vei dit at det faktum at vi har ministre som blogger blir mindre interessant enn hva de faktisk skriver om. Dette har fram til nå skadet nettdebatten ganske mye gjennom en konstant avsporing. (Tenk om resten av de politiske debatten hadde vært sånn at halvparten av oppslagene på Dagsrevyen hadde vært at politikerne faktisk var på TV! Med imponerte eller skeptiske journalister som kommentatoriat.)

Sien sist har vi fått mange flere deltagere i nettdebatten. Aktører som også deltar andre steder. Og viktigst av alt: Nettdebatten henger naturlig sammen med debattene på andre arenaer. Bloggene kommenterer ikke lengre nyheter alene. De blir kommentert av nyhetssendinger, de kommenterer nyheter og de er nyheter.

Så til tross for paradokset at mitt første innlegg etter en toårspause er nok et innlegg i en metadebatt hvis bortfall er en av grunnene til at jeg blogger igjen gleder jeg meg. Og som sist blir det politikk, musikk, fotball, internett, ting som irriterer, ting som gleder som blir mest brukte tags framover.