Her skal det velges til gangs!

I april skal sørsudaneserne stemme for første gang på 21 år. Det er en ganske stor begivenhet. På den tida har vi i Norge hatt fem lokal- og fylkestingvalg, seks stortingsvalg, én folkeavstemming om EU og et kirkevalg. Det betyr at hvis du hadde stemmerett i 1989 og trofast har stemt ved hver eneste mulighet siden al-Bashir gjennomførte kuppet sitt har du 18 ganger lagt en stemmeseddel i en urne.

Her i Sør-Sudan har de bestemt seg for å nesten ta oss igjen på ett eneste år. Hvordan? Velkommen til et av verdens mest innfløkte valgsystemer.

Det første man må forstå er at dette er ikke ett valg. Det er mange valg slått sammen. Det skal stemmes på tre nivåer.

  1. Hele Sudan
  2. Sør-Sudan
  3. Delstatsnivå

Så skal man både velge president/guvernør og parlamentarisk forsamling på alle tre nivåer.

Foreløpig er det mange valg, men ikke uoverkommelig (selv om vi hjemme blir forvirra hvis noen snakker om fylkestingsvalg for ikke å snakke om kirkevalg).

Det er nå det blir skikkelig komplisert.

I de parlamentariske forsamlingene er det ikke ett, men TRE valg.

Først har de enkeltmannskretser.

For å sikre en mer representativ forsamling (49,9 % oppslutning i en enkeltmannskrets betyr ingen representasjon hvis motstanderen fikk 50,1) har de i tillegg partilister som behandler hele delstaten/landet/Sør Sudan som en enkelt valgkrets.

Henger du med?

I tillegg kommer egne kvinnelister som skal sikre at kvinner får minst 25% av de folkevalgte representantene.

Gode intensjoner alt sammen, men jeg sitter med en følelse av at detta kunne’rem gjort enklere.

Totalt gir dette nemlig intet mindre enn TOLV valg hvor du skal velge akkurat din kandidat.

  1. Presidenten i Sudan
  2. Presidenten i Sør-Sudan
  3. Guvernørene i delstatene
  4. Det nasjonale parlamentets enkeltkretsrepresentanter
  5. Det nasjonale parlamentets kvinnelister
  6. Det nasjonale parlamentets partilister
  7. Det Sørsudanesiske parlamentets enkeltkretsrepresentanter
  8. Det Sørsudanesiske parlamentets kvinnelister
  9. Det Sørsudanesiske parlamentets partilister
  10. Delstatsparlamentets enkeltkretsrepresentanter
  11. Delstatsparlamentets kvinnelister
  12. Delstatsparlamentets partilister

Når demokratiet endelig kom til Sudan kom det skikkelig også. Ikke noe annet sted har jeg hørt at folk skal få stemme så mye. Kanskje ikke det lureste når en hel generasjon aldri har stemt.

Å ja. Sånn til slutt. Det er egentlig ikke valget folk her i Sør bryr seg om. Det er folkeavstemminga om uavhengighet. Den er i Januar.

Senere skal jeg skrive litt om census, enkeltmannskretser og valg i en post-konfliktsituasjon.

Advertisements

Som mango fra himmelen

Vi har alle hørt om hvor mange som hvert år blir drept av fallende kokosnøtter. Det er kanskje ikke veldig farlig, den faglige uenigheten er like stor her som på mange andre vitenskapelige felt. (Et artig, men fullstendig irrelevant, sidespor her er historien om hvordan måleenheten Cowsky, eller cow-out-of-the-sky, oppstod. En stakkars japansk fiskebåt ble truffet av en ku som hadde blitt dumpa fra et russisk transportfly og noen forskere brukte visstnok dette som minste måleenhet i sannsynlighetsberegning)

Som vanlig når det rapporteres fra land med stor naturlig kokosnøttproduksjon er det bare de dårlige nyhetene som får oppmerksomhet. På samme måte som suksesshistoriene fra Afrika underrapporteres i Europa blir også fordelene med fallende frukt systematisk underkommunisert.

Når jeg kom på kontoret i dag er det første som møter meg et smell og så kommer en perfekt modna mango rullende ned over blikktaket vårt før den lander en meter foran meg. Det var bare å skylle den litt og vips så hadde jeg en fantastisk god mango til mellommåltid før lunsj.

Livet er ikke så ille.

Hva jeg frykter

Det er mange ting man kan være redd for i verden. Da jeg gikk i femteklasse fikk vi stiloppgaven «Hva er du redd for?». Der hvor klassekameratene mine skreiv om slanger, brann og mordere skreiv jeg om «EF og kommunisme». Siden om det kan virke som et merkelig stilvalg for en femteklassing vil jeg presisere at jeg selvfølgelig tenkte på Sovjetkommunismen spesielt. Ikke nødvendigvis ideen om yt etter evne få etter behov. Den tror jeg at jeg likte. Litt ideologiske unøyaktigheter kan man godta fra en 12-åring.

Selv om sist post gjør at det ser ut som om det jeg frykter nå er edderkopper stemmer ikke det. Jeg liker bare ikke at de sniker seg innpå meg. Det jeg derimot ER redd for er at jeg i et øyeblikks sløvhet begynner å heie på feil fotballag.

For de uinvidde. Det finnes riktige og det finnes feil fotballag. I Oslo er Vålerenga det riktige laget. Arbeiderklasse, klubben for alle og Vålerenga mot rasisme. Lyn kommer alltid til å være den borgerlige streikebryterklubben. Dette er viktig. En av de store diskusjonene om fotball er om det handler om kultur/tilhørlighet eller estetikk. Jeg tilhører den første gruppa.

Videre er det sånn at når man har begynt å heie på et lag så fortsetter man. Man kan ikke bytte. Da blir man en fotballens Pariah. En utstøtt ingen stoler på. Bare se på Torbjørn Jagland. Jeg kan aldri stole på en sånn. For å si det med Erik Solheims ord i boka Nærmere (fritt etter hukommelsen): «Det skjer mye i et menneskes liv. Man skifter bil og hus. Man bytter jobb, kan hende til og med ektefelle eller parti, men man bytter ikke fotballag!»

Derfor var frykten stor når jeg flytta til Juba. Hva hvis jeg uforvarende begynte å heie på den lokale utgaven av Lyn. Et slags Jubas vestkantlag med en frynsete politisk historie og en supportergruppe som brukte rosa hodetørkler (ok. Det siste var jeg ikke veldig redd for). Det var bare en ting å gjøre. Hvis man lurer på noe om fotball spør man de allvitende i FK-Fotball. Et fantastisk program hvor man får vite alt man ikke viste man trengte å vite om fotball.

Jeg spurte og gjett om jeg fikk svar. I følge sikre kilder så var det til og med et langt og grundig svar. Jeg hadde ikke forventa noe mindre fra disse fotballens visdomsguder. Problemet er bare at jeg ikke får hørt på det. Å laste ned 52 MB er nemlig ikke det enkleste i Juba har jeg funnet ut. Derfor trenger jeg hjelp. Mens jeg fortsetter min søken etter en linje jeg kan laste ned på trenger jeg alternative forslag. Hvordan får jeg enklest fatt i opptaket fra FK-fotball 17. januar 2010?

Edit: For å øke Sudanrelevansen har jeg slengt med denne artikkelen om Sør-Nordforholdet og hvordan det påvirker hvem man holder med i Afrikamesterskapet. Leg særlig merke til journalistens noe syrlige sistesetning

Edderkopper, hvin og Doom

Å skrike som en liten jente er ikke veldig tøft når man prøver å være en voksen mann. Selv ikke når det kommer en kjempesvær edderkopp snikende inn i blindsona for så å ta en spurt på veggen 15 cm fra ansiktet mitt. Hva er egentlig et akseptabelt utbrudd?

Etter å ha tenkt litt har jeg kommet fram til at akseptabelt utbrudd følger en ganske presis formel. Nærmere bestemt E*S*N=D*F hvor E=edderkoppstørrelse, S=Sniking (hvorvidt den sniker seg innpå deg eller kommer gående i full åpenhet), N=nærhet, D=desibel og F=stemmeleie.

For å vise hva jeg mener har jeg tegna en graf med noen eksempler og en graf som viser hva som er greit. Spørsmål eller synspunkt på hvor ulike personer hadde kommet i skjemaet kan tas i kommentatorfeltet.

Som dere ser tror jeg at jeg hadde et uproposjonalt høyt og lyst hvin i forhold til størrelsen på edderkoppen.

Jeg tok selvfølgelig et bilde av udyret for å få en bekreftelse fra dere om min antagelse stemmer. Desverre etter at jeg hadde gått til kjemisk krigføring mot det. Da hadde edderkoppen rullet seg sammen til en liten ball. Det gjør at den ser enda mindre ut enn det den egentlig var.

Selve oppgjøret mellom meg og edderkoppen var en ujevn kamp. Den ene parten hadde overlegent våpenarsenal mens den andre bare hadde hurtighet og evne til å skjule seg. Ikke ulikt en og annen krig jeg kommer på. Jeg greide meg bedre enn mange som har prøvd akkurat det før og vant lett.

Men jeg hadde ikke vunnet alene. Jeg hadde en viktig alliert i Shafiq. Shafiq er The Caretaker på stedet jeg bor. Han mente åpenbart at jeg hadde kjøpt alt for lite insektsspray og kom derfor med ekstra forsyninger. En gigantflaske Doom med det fantastiske virkestoffet Mortein… Med to så store flasker var den største faren friendly fire.

Selv om Doom er bra har jeg noen tips til andre førstegangsbrukere:

– Ikke spray inn i en vifte som blåser mot deg

– Ikke bruk alt for mye på edderkoppjakt hvis du har tenkt å oppholde deg i rommet etterpå.

– Når det er så effektivt mot små dyr. Ikke tenk på hva det gjør med store dyr som mennesker

DOOM:

Konklusjonen er at selv om edderkoppene kan framtvinge et og annet hvin er prisen de betaler høy. Jeg er en hevngjerrig person med giftspray.

An Open Letter to the Bangles

Since I was a kid I’ve had to listen to your song Manic Monday. Not all the time of course, but it’s one of those songs from which there is no escape. Some store/mall/escalator/waiting tune (I’m sure some bastard has recorded a pan pipe version) will detect that I haven’t heard it for some months and kindly play it so that I’ll walk around as an idiot and sing the only part I know.  Just another manic Monday/ Wish it was Sunday/’cause that’s my funday

Well, let me tell you a little about my Monday.

Tonight there was no power. It’s not a big problem, but it means that there is no working fan. When it has been 40 C during the day it gets a little warm for this Norwegian. We like it cold in our bedrooms. Still this is Juba, I know it’s not going to be like back home. You can’t stay here if you’re unable to deal with a little heat and the occasional power shortage. So I’m not complaining just telling you about a normal Monday in Juba.

We don’t have hot water where I live, but we don’t complain. We don t need hot water. We don’t want hot water. It’s cold water that we need. Today there was no water. No water = No shower (taking it slowly just in case a Bangles fan would happen to read this). So after sweating all night I just had to wash with the water left in my drinking bottle. I had, of course, just finished my supply of extra bottles.

Then there was no transport (nobody’s fault but mine). Still no problem, just that little extra waiting.

At the office I don’t have to mention that I had forgotten my adapter. All the sockets are three pins and all the equipment have two pins. A minor problem easily fixed with the help of a good colleague and a ballpoint pen. That there was no internet connection in the office today is also in character of Mondays in Juba.

So why I’m I writing this to you?

First I want to emphasize that I’m not complaining. My Monday is as expected in a city where everything has to be built from scratch and I really like it here. I just want you to stop whining. Please send out the message that Manic Monday is not to be played anymore. It’s a whiny song that gets stuck in my head and make me look like just as big a whiner as you. It’s embarrassing to walk around singing that line again and again.

Let’s look at the lyrics:

Have to catch an early train

Got to be to work by nine

And if I had an air-o-plane

I still couldn’t make it on time

‘Cause it takes me so long

Just to figure out what I’m gonna wear

Blame it on the train

But the boss is already there

THIS IS NOT WORTH COMPLAINING ABOUT!

So please let hereby January 25th 2010 be known as the Monday a commandment went out to the world. Thou shall not play that annoying song any more.

Yours sincerely

Audun Kolsrud Herning

Juba 25.01.2010

Helter

I dag har jeg besøkt ekte levende helter.

Folkehjelpa har et omfattende mineryddingsprogram i Sør-Sudan. I dag har jeg vært og besøkt dem på et av feltene. Jeg har vært med inne i en pansra bil som stod stand-by i tilfelle det skulle skje noe. Det er helt seriøst som å sitte i en badstu. Jeg har sett maskinene som rydder miner og jeg har sett mineryddere som rydder manuelt på nært hold.

Dette er helter.

Det er et utrolig møysommeligt arbeid å rydde miner. Som vår guide sa det «there are no hurries in a minefield» Hver kvadratmeter skal gjennomgås og det blir fort snakk om veldig mange kvadratmeter. Det er også et utrolig viktig arbeid. I tillegg til å skade folk så hindrer det lokalsamfunn å bruke jorda til dyrking eller annet. Dette er et kjempeproblem i land som dette hvor såpass mange er avhengig av forskjellige former for jordbruk. Heldigvis er det et arbeid som gir gode resultater og som virkelig betyr noe.

Jeg burde jo selvfølgelig tatt bilder av de ordentlige heltene, men det glemte jeg helt. Derimot fikk jeg tatt et bilde av meg selv i beskyttelsesutstyr. Riktig nok litt skalpert.

Å skrive om Afrika

Siden jeg kommer til å skrive litt fra Afrika tipsa Øystein, som jobber for statistikkontoret her i Juba, om det fantastiske essayet «How to Write About Afrika» av den kenyanske forfatteren og journalisten Binyavanga Wainaina

To av mine favorittavsnitt er

Om Afrika:

In your text, treat Africa as if it were one country. It is hot and dusty with rolling grasslands and huge herds of animals and tall, thin people who are starving. Or it is hot and steamy with very short people who eat primates. Don’t get bogged down with precise descriptions. Africa is big: fifty-four countries, 900 million people who are too busy starving and dying and warring and emigrating to read your book. The continent is full of deserts, jungles, highlands, savannahs and many other things, but your reader doesn’t care about all that, so keep your descriptions romantic and evocative and unparticular.

eller om karakterene du bør skrive om:

Broad brushstrokes throughout are good. Avoid having the African characters laugh, or struggle to educate their kids, or just make do in mundane circumstances. Have them illuminate something about Europe or America in Africa. African characters should be colourful, exotic, larger than life—but empty inside, with no dialogue, no conflicts or resolutions in their stories, no depth or quirks to confuse the cause.

Andre gode tips om hvordan man bør skrive om Afrika eller hva man skal skrive om?

Juba

Da har det gått en uke her nede og det er vel på tide å blogge litt.
Siden sist: Audun har forlatt hus, verv og venner i Oslo for å begynne å jobbe i Juba i Sør-Sudan. I Sør-Sudan skal han jobbe for Norsk Folkehjelp som Project Manager på et prosjekt som handler om å hjelpe den tidligere frigjøringsbevegelsen SPLM med overgangen til et åpent og demokratisk parti. Sør-Sudan er et semiautonomt område etter fredsavtalen 2005. Det er et ekstremt fattig land med høy analfabetisme, nesten ikke infrastruktur og en del uroligheter fortsatt. Det neste året skal Sudan gjennomføre sitt første frie valg siden 1989 og i januar 2011 skal Sør-Sudan stemme over selvstendighet. Utfordringene står i kø, men fredsavtalen har så langt vist seg å være overraskende slitesterk.

Den første uka er selvfølgelig preget av lite reflekterte observasjoner som:
1. Det er varmt. Og da mener jeg ikke sånn tullevarmt, men sånn steikvarmt. Rundt 40 C tar på. Siden det var 20 minus i Oslo da jeg dro har jeg hoppa 60 grader opp. Det er ganske mye. Et tilsvarende hopp herfra og kokende vann neste.

2. Det er støvete. Juba har ikke så mange veier med asfalt. Når det i tillegg er såpass varmt og tørt som det er blir det fort støvete. Bedre blir det ikke av at det ikke er glass i vinduene, men netting.  Til tross for at kontoret vaskes hver dag kan jeg fortsatt hver morgen skrive navnet mitt i pulten. Jeg lar det bli med det. Jeg gir tydeligvis litt fort opp for min kontornabo Teberius. Han fører en daglig Sisyfosisk strid med støvet. Han vinner et og annet slag, men jeg setter pengene mine på støvseier til slutt. Jeg tror han mener jeg sviker litt.

3. Det mangler litt her. Veiene er allerede nevnt. En annen ting er mobilnettet. Alle går rundt med hvert fall to, gjerne tre mobiler. Det slo meg som litt rart helt til jeg skjønte at de fem forskjellige telefonnetta i Juba ikke snakker sammen. Som en nordmann her nede skrev til meg.

Du kan ringe meg på både Gemtel og Zain. Jeg kan ikke ringe deg med Gemtel, så må bruke Zain… Ikke lett det der.
Velkommen til Juba!

4. Det er veldig mange bra folk her nede. Hvertfall hvis dem jeg har møtt til nå er representative.

5. Afrikamesterskapet er viktig. Alle følger med på det. Perfekt hvis man skulle finne på å savne Bohemen.

Gårsdagen var et foreløpig høydepunkt med tur ut av byen, bading i Nilen under mangotrærne. Det eneste var litt bekymring for at klisjepolitiet eller Truman-Showprogramlederne skulle komme. I det vi skulle ut i Nilen begynner en tromme å spille i det fjerne og lyden av barnesang kommer over elva.
Den første uka har vært veldig positiv. Jeg liker stedet. Jeg liker jobben og jeg liker kollegaene. Jeg tror prosjektet jeg er på er viktig og at jobben er spennende.
Framover kommer jeg til å blogge om livet i Juba, den politiske utviklinga og sikkert litt Norge sett fra Afrika. Forhåpentligvis litt færre førsteinntrykk og litt flere tanker og refleksjoner.