Motorsykkel, politi og handicappede

Da har jeg endelig blitt uavhengig. En fin liten moped gjør at jeg slipper å ringe til en sjåfør eller venner hver gang jeg skal et eller annet sted. De siste ukene har sykkelen stått og ventet utenfor kontoret. Ventet på et nummerskilt som aldri kom. Derfor var det en lykkelig dag i dag når det sagnomsuste skiltet endelig kom. Jeg benytta selvsagt muligheten til å komme meg ut på veien så fort som mulig.

Det tok fem minutter før jeg ble stoppa av politiet. En svær trafikkonstabel vinka meg høflig men bestemt inn til sida og spurte hvor jeg hadde tenkt meg. Lettere nervøst forklarte jeg det hvorpå mannen lyste opp og sa at det passa bra for omtrent dit skulle han også. Han stoppa meg altså ikke for å bøtlegge meg, han trengte bare en boda boda.

Eller synes jeg at klistremerket «god is able» som mange kjører rundt med her ikke gjør seg spesielt bra på en sånn handicapmoped/firhjuling. Han ene som kjører sånn i Juba er åpenbart uenig. Skal ta bilde neste gang.

Reklamer

Valgkampåpning og salsakurs

jeg skal hvertfall ikke klage på konforme dager her i Juba. På onsdag var det valgkampåpninga til Salva Kiir og i går var det salsakurs.

Valgkampåpninga var både veldig lik og veldig annerledes enn hva jeg er vant til. Eller, det som var likt var at det det var veldig mange taler. Bortsett fra det var det ikke likt i det hele tatt. Først og fremst på gunn av størrelsen på arrangementet. Jeg skjønte endelig hvorfor de har lagd plassen rundt mausoleumet til John Garang så enormt stort. Selv med den enorme plassen (og den er gigantisk. Mange fotballbaner) var det rett og slett ikke alle som kom innafor gjerdet.

De tusener som hadde gjort det gjorde likevel at stemninga ble litt annerledes enn jeg er vant til. For eksempel ble presidenten i Sør-Sudan, Salva Kiir, avbrutt ikke mindre enn fire ganger. Ikke av jublene folkemasser, men av den lokale guttemusikken som, på mer eller mindre tilfeldige tidspunkt, bestemte seg for å sette i gang med en sang de bare kunne sånn halveis. Ja også de kvinnelige prebyteanerne (hva heter de på norsk) som gikk rundt med små kors i et stort tog og sang det jeg tror var fine sanger om presidenten.

Ellers har jeg vurdert å åpne et lite tale og debatteknikk kurs. To timer er for lang valgkamptale når det er 45 varmegrader. Det er for lenge uansett egentlig. At vi hadde sittet og hørt andre talere i fire timer først, og talen var på arabisk gjorde meg ikke mer tålmodig. Heldigvis var det servering av vann, sukkertøy og dadler. Det kan vi lære litt av hjemme.

I går kveld var det salsakurs. Det er ikke så mange steder å danse i Juba, når Daniella tok ansvar og lagde salsakveld var det bare å henge seg på. Ganske artig med de sudanerne som har bodd på Cuba. De snakker akkurat som gutta i Santiago, men danser litt mer lealaust.

Intimgrenser, kø og seminar

I dag har jeg fått intimgrensene mine skikkelig utfordra. Vi har bidratt til å arrangere et seminar for SPLM Youth League hvor to fra AUF kom og holdt gode innlegg om alt fra demokrati, ungdomsorganisasjonens rolle i forhold til moderparti og hvordan bruke valgkampen til å styrke og skolere organisasjonen. Det har også vært flere nær kjendisopplevelser og venting. Mye venting. Men tilbake til intimgrensene.

Norsk og sudanesisk køkultur er litt forskjellig. Jeg er lært opp i en kultur hvor poenget var å få mest mulig avstand til de rundt deg. Dette ble perfeksjonert mens jeg venta på bussen på Nesodden. En gruppe ferdig utlærte nesoddinger er køkulturens motsvar til såpeboblene. Der hvor såpeboblene forbløffer vitenskapsfolk ved å automatisk innta overflateminimerende formasjoner kan vi fra Nesodden (og sikkert resten av Norge), helt automatisk stille oss i den formasjonen som sikrer mest mulig avstand til de andre på bussholdeplassen. Det gjør også at vi slipper å snakke med hverandre. Sånn er det ikke i Sudan.

En ting er snakkinga. Jeg har snakka mer med folk jeg ikke kjenner i en enkelt tekø i dag enn i løpet av et år på Nesodden. At det i tillegg foregikk på Juba-arabisk, et språk jeg ikke kan mer enn sju ord på, hadde mindre å si. En annen ting er altså dette med intimgrenser. De finnes ikke. Mannen bak stod så tett inntil meg at jeg i Norge bare ville opplevd det ved ytre trang og rombegrensinger på T-banen eller 37- bussen. Det var bare oss to og tre til i køen.

Ellers har jeg satt personlig rekord i seminarforsinkelser. Jeg må innrømme at jeg sliter litt med å forstå hvorfor programmet skal være delt inn i 5-minuttersbolker når vi starta en og en halv dag for seint. Hvordan vi allikavel greide å komme oss gjennom hele det oppsatte programmet og litt til skjønner jeg ikke, men det gikk helt fint.

Det var også et utrolig spennende seminar. Ikke minst takket være Mari og Åsmund fra AUF som gjorde en kjempejobb (litt uvant for en gammel SU-leder å arrangere seminar med bare AUFere). Seminaret samle folk fra alle statene i Sør og fungerte veldig godt. Den rollen ungdommen er nødt til å spille i demokratiseringa av både parti og land kan ikke bli understreka nok.

Baronessen og meg

– Hello! This is baroness Cox calling. I’m in Juba today and I wondered if we could have a meeting. You see I’m such a admirer of the NPA and the work you’ve been doing in South Sudan… Og vips var dagen mer spennende

Det er ikke så veldig ofte jeg starter dagen med telefonsamtaler fra engelske adelige. Og jeg som ikke en gang visste at vi hadde baronesser i Juba. Men det har vi. I hvert fall i dag. Det er ikke langt mellom personlighetene i Juba. Baronessen er definitivt der oppe på A-lista. Utrolig engasjert, hadde en energi som OL-utøvere hadde misunt og mer erkebritisk enn Fish’n Chips. Med seg hadde hun en professor fra Seol, en prest med åpen krage og cowboyhatt i lær, en verdens mest britiske byråkrat og en fotograf. Men hvorfor skulle hun ha fatt i meg?

Baronessen har ikke alltid vært baronesse. Faktisk sier hun selv at hun var den første baronessen hun selv møtte. Opprinnelig sjukepleier. Senere professor på kortstog mot kommunister. Og så ble hun altså baronesse. Maggie Thatcher som utnevnte henne. Det første hun gjorde etter å bli representant i House of Lords var å fylle en 32 tonns truck  med medisinsk utstyr og kom seg ut på veien for å kjøre til Polen. Der har hun mer eller mindre vært siden. Ikke i Polen, men på veien. Inn i konfliktområder. Medisinsk hjelp og kamera i Darfur, bibler i Nord-Korea, hjelp til kvinnegrupper i Sør Sudan og så videre og så videre.

– You see we want to help the people that doesn’t recieve the attention from the media. Have you heard about Nagorno Karabakh? I’ve been there 60 times the last years...

Baronessen hadde blant annet vært mye i Sudan under krigen og var så imponert over at hun så folkehjelpa gi mat og medisinsk hjelp alle de stedene hvor ingen andre gikk. Derfor måtte hun bare ta en tur innom kontoret vårt. Nummeret mitt hadde hun fått av kona til en av konsulene som hun hadde møtt i kirka den morgenen.

Det blei et raskt møte hvor hun fortalte hva hennes organisasjon drev med og sjefen min Nina og jeg fortalte hva vi holdt på med før baronessen og hoffet hennes måtte løpe videre. Vi lovte å holde kontakten og informere hverandre om spennende ting.

Jeg tror ikke jeg og baronessen er enige i så mye når det kommer til politikk og religion og sånt i Europa, men jeg kan ikke unngå å bli imponert og fascinert av henne. Og hvis bare en tiendedel av overhuset, underhuset eller andre parlamenter hadde greid å vise en brøkdel av hennes engasjement for de som lider utenfor TV-kameraer og blitzlamper ville verden blitt et bedre sted. Det gjelder vel egentlig for oss alle.

Noen bilder

Flere venner har mast om bilder.

Jeg har ikke lasta opp så mange fordi jeg ikke har tatt så mange. det er litt fordi jeg glemmer det og litt fordi Juba er å regne som militært område og det er ikke alt man kan ta bilde av. Mens jeg lærer meg byen har jeg tenkt at jeg tar heller noen for få enn ett for mange.

Her kommer alikavel de første bildene

Først ut er altså gata mi. Her bor jeg og flere av kollegaene mine på Norsk Folkehjelps gjestehus. Legg merke til landcruiserne som er alle NGO/myndigheters faste transportmiddel.

Så et lite bilde av en helgeutflukt litt utenfor Juba. Under mangotreet ved Nilens bredd. Da kan man ikke klage. Det blei til og med et lite bad i Nilen. Litt nervøse og på krokodilleutkikk.

Utro? I fengsel med deg!

Å bygge opp en rettstat tar litt tid. Hvertfall når man skal inkorperere en helt fersk grunnlov med de tradisjonelle lovene til flere hundre stammer. Innimellom blir det litt rart.

Utroskap for eksempel. De fleste er enig i det er feil. Hvertfall i prinsippet. Her har de tatt det litt lengre. Utroskap er nemlig ulovlig. Hvis du blir tatt må du betale en bot. Vi hadde en lengre diskusjon på kontoret, men det er fortsatt litt uklart om hvem man må betale bota til. Det er enten til den som blir bedratt, familien deres, staten eller høvdingen. Betale noen kuer må  man hvertfall.

Siden det ofte er menn som eier kuene er det de som har kan betale bøter. Ganske mange kvinner har ikke denne muligheten og må følgelig i fengsel.

Jeg er ingen ekspert, men er ganske sikker på at av alle de tingene som det er viktig for det offentlige å straffeforfølge eller bruke ressurser på er utroskap ganske langt nede på lista. Bruk heller energien på korrupsjon og lignende.

Eller enda bedre: Fjern det fra hele lista. Skoler, sjukehus og politi – statlig ansvar. Utroskap – Ikke statlig ansvar.

Denne posten er selvfølgelig også et eksperiment på hvor mange flere treff man får ved å bruke sex i overskrifta. Dagbladet, jeg har kanskje en oppskrift for å stoppe nedgangen deres! Eller har dere allerede tenkt på det?

Dårlig hårdag

Du veit du har en skikkelig dårlig hårdag når tre unger som nettopp hadde lekt, ledd og pekt mens de ropte Kawaja! Kawaja! (hviting, hviting) plutselig blir livredde når du tar av deg sixpencen.

En begynte til og med å gråte.

En blogg å følge

Det er skrevet mye om papirmedienes død (sterkt overdrevet). Forklaringen er ofte at «en generasjon har vent seg til å lese nyheter på nett» eller tilsvarende platte, resirkulerte og innholdsløse analyser. «Oi! det bare skjedde. Denne ungdommenvi skjønner ikke helt

En av grunnene til at jeg foretrekker nyheter, musikk-og filmanmeldelser og mye annet på internett framfor på døde trær er muligheten til å linke. Der hvor man før bare kunne skrive om en bok/film/musiker kan man nå lenke direkte.

Som nå f.eks jeg har lyst til at dere skal lese en blogg. Åshild og Stian er to unge homoaktivister som skal jobbe med søsterorganisasjonen til Skeiv Ungdom i Kenya. Det er ganske kult. I tillegg skriver de bra. Og takket være internett er det så enkelt som å trykke på denne lenka her.

Utdanning og statistikk i Sør-Sudan

Det kan være vanskelig å skjønne nøyaktig hvor store utfordringer myndighetene her i Sør-Sudan (GOSS) har for å bygge en opp tjenestene til folk. Særlig vanskelig er det fordi det, av åpenbare grunner, finnes litt lite statistikk om sivilbefolkningen.

Dette er ikke så rart. Det er ingen som ringer og plager deg for å si ”Hei jeg ringer fra MMI/SSB/TBF* og lurte på om jeg kunne spørre deg noen spørsmål”. Det var heller ingen som kom på døra med spørreskjema under krigen.

Det gjør Southern Sudan Centre for Census Statistics and Evaluation (SSCCE) noe med. Sist uke kom statistisk årbok for Sør-Sudan 2009. En liten gullgruve for oss som liker tabeller, grafer og kart med farger.

Den er ganske interessant, om ikke annet for å se nettopp utfordringene.

De som har interesse av bør særlig sjekke kartene og utdanningsdelen av årboka.

Tar med to tabeller som eksempel på hvor stor jobb statsbygging i Sør-Sudan er. Kanskje spesielt til glede for tidligere kollegaer i KD. De første tallene er litt gamle. Fra 2006. Det er bare ett år etter at fredsavtalen ble undertegna. Dette var utgangspunktet for å bygge opp et skolesystem.

GOSS har også gitt ut et statistikkhefte om utdanning. Der fant jeg denne tabellen som viser situasjonen i 2009. Det mangler ganske mye, men jeg er hvert fall imponert over framgangen.

Tyter ut og trenger gjennom

Innimellom skjer det med venner, som man før har kunnet snakke om alt mulig med, at de bare blir i stand til å snakke om én ting. Fenomenet har mange former, men de vanligste er masteroppgave, ny kjærlighet, ulykkelig kjærlighet eller unger. Dette temaet tar opp såpass mye plass inne i hue til personen at de ikke greier å holde det inne. Det tyter ut og fortrenger samtidig alle andre tema.

Jeg har det sånn nå. Jeg prøver å la være, men greier ikke. Og det er ikke bare meg. Hele Juba har samme tema som på alle måter trenger gjennom alt annet. Jeg trodde vi nordmenn var spesielt glad i å snakke om været. Men vi skiller oss ikke ut her. Jeg har aldri snakka så mye om vær som som jeg har her. Den eneste forskjellen er at mens vi hjemme har mange typer vær å snakke om har vi her bare èn.

Dermed så får vi Samtalen. Samtalen går omtrent sånn som dette

I: Det er varmt

II: Det er skikkelig varmt

I: I dag er det enda varmere

II: Ja i dag er det varmt, men på fredag var det 48 grader

I: 48 grader? wow! Ikke rart jeg hadde problemer med å sove

II: Ja det er vanskelig å sove

I: Ja nå er det varmt…

Og sånn går nu dagan