Små gleder gleder stort

Du vet  du har senka krava på hverdagsgleder når du blir lykkelig over at det  lokale supermarkedet JIT, av alle ting, plutselig har tyrkisk pepper.

Reklamer

Sudan og trafikk. Ting jeg ikke forstår

Mye kan sies om forholdet folk har til trafikk her nede. En ting er at alle kjører rund i enorme landcruisere. Det er ganske naturlig så lenge veiene i beste fall er utrolig dårlige, i verste fall reine elver. Jeg forstår også hvordan folk har fått råd til de åtte Hummerne som kjører rundt i Juba, men jeg liker det ikke.

Det er derimot en del ting om trafikken i Juba jeg virkelig ikke skjønner.

1. Hvor kommer all denne tillitten fra? I et land med så mange dårlige sjåfører burde ikke folk gå over gata uten å se seg for. En del oppfører seg som om de er fullstendig usårlige noe stadige ulykker hviser at de ikke er.

2. Hvorfor i all verden skal man male med svart mellom de hvite feltene på gangfeltene? Det er ikke som om asfalten plutselig har fått en annen farge.

3. Hvorfor kombinere hvite land rovere med tidenes rånerkit. Vi snakker om fuskepels til den store gullmedaljen, blinger, teddybjørner, plastblomster og alt annet det er mulig å presse inn i en bil. Det som var en bil til å kjøre gjennom gjørma med ser plutselig ut som stua til noen med ingen smak, liten plass og en sykelig trang til å handle nips.

Å prøve hardt, men feile verre

Omar al-Bashir Sudans president, tidligere kuppmaker og ettersøkt for forbrytelser mot menneskeheten har lagt om retorikken. Nå for tida handler alt om hvor viktig det er med demokratiske valg. Ikke så rart. Al-Bashirs regime trenger desperat annerkjennelsen et valg kunne gitt dem siden de er veldig isolerte internasjonalt.

At demokrati ikke akkurat kommer naturlig til regimet skinner likevel litt gjennom når al-Bashir skal forklare hvor viktig det er. «We wanted them to see the free and fair elections, but if they interfere in our affairs, we will cut their fingers off, put them under our shoes, and throw them out» kunne han fortelle i en tale i går. Han snakket om internasjonale valgobservatører. Klassisk democracyFAIL!

Bakgrunnen for talen er imidlertid ganske interessant. I det siste har det gått en del rykter om utsettelse av valget. Ryktene kommer fra tu ulike leire. Først er det fra politisk hold. Partiene til åtte av tolv presidenkandidater ønsker å utsette valget til november. Den offisielle  begrunnelsen er at man må gjøre om på to lover. En medielov og en sikkerhetslov. Dette stemmer. Disse lovene burde definitivt blitt endra. Samtidig er det vanskelig å se at dette var noe de oppdaga nå nylig. Debatten har gått lenge. Det er fristende å si at en annen viktig bevegsgrunn er dårlig planlegging av valgkampanjen.

Den andre grunnen til at utsettelsesryktene har kommet er at FN og uavhengige valgobservatører visstnok har bedt om at valget utsettes en uke på grunn av logistikkmessige utfordringer. Det kommer rett og slett til å bli veldig vanskelig å få alle stemmesedlene ut tidsnok.

Jeg tror ikke at valget blir utsatt. Grunnen til det er at verken al-Bashirs parti NCP eller SPLM i sør ønsker det. Av to ulike grunner. For NCP henger det sammen med ønsket om annerkjennelse. For SPLM er det litt mer komplekst. Valget henger sammen med folkeavstemninga om uavhengighet for Sør. Det er dette alle her i Sør egentlig har fokus på. Utfordringa ligger i at enhver utsettelse plasserer valget nærmere og nærmere regntida. Regntida vil isolere mange lokalsamfunn i flere måneder. Dette er samfunn hvor det ikke går veier og all transport er avhengig av enten fly, motorsykkel eller esel. I regntida kommer allerede dårlige veier, stier og flystriper til å bli ubrukelige. Valget blir rett og slett umulig å gjennomføre. Det man frykter her er at en utsettelse av valget vil føre til en utsettelse av folkeavstemninga. En slik utsettelse vil bli møtt med ekstrem mistro og misnøye og føre til at mange mister troa på at fredsavtalen er veien å gå.

Vålerenga i Juba

I Vål’enga har vi en sang som starter som dette: Fra Oslo Øst til Hammerfest, i London, Wien og Budapest. På alle verdens kontinent er Vålerengas rykte kjent (mel: vi ere en nasjon vi med). Dette er en sang som bare kan synges på Østkantsk da mån må trøkke til med KÅNNtinent for å få det til å fungere. Dette er selvfølgelig ikke bare tomt skryt. Her i Juba er vi to klansmenn som har gått og gleda oss til seriestart.

I tillegg til meg så har Vålenga på netts (VPN)  egne Afrikakorrespondent base her i Juba. Noe som har gjort at ventetida fram til seriestart har blitt litt kortere. Fotball er stort her, men forbausende få følger VIF. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men vi har tenkt å gjøre noe med det. Livet som engasupporter i Juba er godt beskrevet på VPNs sider i innlegget «Tørketida er over«.

Og det er ganske annerledes. La oss først slå fast at ordentlig live er bedre enn VG-LIVE. Uendelig mye bedre faktisk. Ikke det at vi klager. Vi hadde det riktig så hyggelig med to null seier og glitrende mål fra Moa. Var hvertfall det de skreiv. Riktignok var det litt rart å spille av Vålenga kjerke fra en laptop på en uterestaurant, men det er detaljer som blir glemt så lenge vi vinner. Det er forøvrig ingen som leer et øyelokk når vi kommer inn og tar oss til rette med egen musikk.

På bildet kan man se hvordan det var med serieåpning. Hvis dere ser i bakgrunnen ser dere at flere andre satt og så på de skjønte ikke helt hvorfor vi jubla så usynkronisert med alle andre. Jeg tror en av de andre trodde at vi plutselig gikk bananas på grunn av et innkast, men litt peking på skjermen gjorde at vi i det minste greide å forklare at vi fulgte en annen kamp.

I kamp nr to, mot Stabæk i gymsalen, greide vi til og med å nesten streame kampen. Jeg sier nesten for vi lå ca fem minutter bak når Engas mål kom. Men plingfunksjonen var helt med. Det er en merkelig følelse når Enga scorer samtidig som vi er midt inne i et farlig Stabækangrep. Plingfest fikk en helt ny mening og jeg har blitt mye mer nervøs for plinging.

På et av referatene fra kampen kunne jeg lese at den udødelige linja «Vi følger vål’enga i all slags vær og dresser oss opp med kule klær» ble sunget på kampen. Vi hadde de samme kule klærne som de der hjemme, men jeg tror at ingen andre hadde helt det samme været som oss.

Bensinkjøp

Jeg putrer nå rundt på den lille sykkelen min. Derfor må jeg naturlig nok kjøpe bensin med jevne mellomrom. Gankse dagligdags, men også dagligdags kan være annerledes. Jeg synes fortsatt det er litt artig at når jeg ber om fire liter så kommer bensinmannen med fire halvannenlitersvannflasker som han har fylt sånn ca 2/3 fulle.

Valg og vold

Jeg har tidligere skrevet om hvordan en av de dårligst utdannede befolkningene i verden snart skal gjennomføre et av verdens mest kompliserte valg.

Valget begynner å nærme seg. Etter planen skal det avholdes 11.- 14. april med påfølgende opptelling og annonsering 18. Vi får se om det er mulig. I forkant av valget fryktet veldig mange at det skulle bli mye politisk vold. De kan fortsatt få rett, men foreløpig har det ikke vært så veldig mye. Hvertfall ikke som jeg kjenner til. Det kommer litt i skyggen av vold knyttet til kvegtyveri. Som denne saken sist uke hvor hvertfall seks ble drept eller denne eller denne

Samtidig er det vanskelig å si hva som «bare» er kvegtjuveri og hva som også har en politisk undertone. Som International Crisis Group skriver i sin rapport er det vanskelig å vite når konflikter inngår i et større maktspill [hele rapporten her]. Og på toppen av det hele mener mange, inkludert amerikanerne, at mange av våpnene kommer fra Nord. Det er ikke tvil om at regimet i Nord aktivt har brukt disse konfliktene for å destabilisere Sør. Veldig mange mener at de aldri har slutta.

Forholdet mellom noe å si og tid til å si det

Det er ikke uvanlig at kommunikasjon på nettet følger regelen at hvor mye fornuftig du har å si på et gitt tidspunkt er omvendt proposjonalt med tiden du har til å si det. Som oftest manifester dette seg i et uttall fordummende innlegg dagbladdebatt, VG-nett, Facebook eller twitter. I mitt tilfelle den siste uka har de tmer vært at det har skjedd så mye at jeg ikke har hatt tid til å skrive om det. Jeg kommer ikke en gang til å prøve å oppsummere alt.

Det viktigste jeg har gjort siden sist e r å ta en skikkelig lang tur ut fra Juba. Første gang jeg har leid et eget lite fly. Turens høydepunkter var:

– Å fly over store deler av Sør Sudan. Det er flatt! og STORT!

– At selv om man flyr langt langt vekk er det fortsatt ting

som minner en om «hjemme».

Altså ikke skikkelig hjemme, men Bergen får holde

når man tross alt er såpass langt fra Norge.

– Bestigelsen av to fjelltopper på samme dag. Ganske stort etter all stillesittinga på kontoret.

– At vi måtte nødlande! Ikke fordi det var noe gæernt med flyet, men fordi andrepiloten hadde spist noe som magen var uenig med. Jeg våkna av at han ulte som en ulv bare avbrutt av «get the fucking plane down! Get it down». Hmmm tenkte jeg, dette er vel ikke helt bra. Etter noen litt urolige minutter skjønte jeg heldigvis at han ikke var gal, men bare skikkelig skikkelig laus i magan. Piloten satte rekord i få fly fort ned og andrepiloten fulgte opp med kombinert øvelse spurt inn i bushen mens man river av seg buksene. Etter 20 minutter kunne vi fly videre. Ikke akkurat SAS.

– At det at denne bilen ikke har frontrute ikke stopper den fra å ha vindusviskere… I Free Jimmy er yndlingsscenen min når narkisene stjæler en lastebil og kjører i en time før de merker at frontruta er borte. Denne bilen hadde de merka det med en gang. Med unntak av nevnte vindusviskere var det nesten ikke noe annet enn en motor og fire, alt annet enn originale hjul igjen. Men gikk det gjorde den. Og det er selvfølgelig ikke noe problem å presse den opp i 100 på en liten humpete grusvei. Jeg hadde sett ut som Skrik hadde det ikke vært fordi jeg måtte lukke munnen for å ikke få stadig nye diettilskudd av sand og grus. Nevnte jeg at den ikke hadde frontrute?

– An negative ting er det, som vanlig, vanskelig å komme utenom Celine Dion. Arkitekten vår satt nemlig og hørte på den ene sviska etter den andre. Akkurat da jeg var i ferd med å påpeke akkurat hvor lite jeg synes om Celine Dion kommer sjefen min og en annen kollega og kunne glade og fornøyde konstatere at «her hadde alle samme musikksmak». Mine protester ble ikke akkurat tatt hensyn til. De ble faktisk ikke engang registrert. Musikken var valgt for den kvelden.

Ellers var det et stort høydepunkt med åttende mars. Dårlig med feiringer i Juba, så vi i Folkehjelpa arrangerte vår egen fest. To geiter ble stekt  i stekegrop som innebører at de ble gravd ned kvelden før. Da de gravde dem opp var det de møreste, saftigste geitene du kan tenke deg! Dessuten møtte jeg nok en gang presbyterdamene som gikk i tog. Denne gangen midt i rushtrafikken. De fleste bar hvert sitt kors men én dame marsjerte stolt med en rake som gevær på skulderen. Jeg har fortsatt ikke helt forstått nyansene i Sør Sudanesisk religiøse eller politiske symbolbruk.