Forholdet mellom noe å si og tid til å si det

Det er ikke uvanlig at kommunikasjon på nettet følger regelen at hvor mye fornuftig du har å si på et gitt tidspunkt er omvendt proposjonalt med tiden du har til å si det. Som oftest manifester dette seg i et uttall fordummende innlegg dagbladdebatt, VG-nett, Facebook eller twitter. I mitt tilfelle den siste uka har de tmer vært at det har skjedd så mye at jeg ikke har hatt tid til å skrive om det. Jeg kommer ikke en gang til å prøve å oppsummere alt.

Det viktigste jeg har gjort siden sist e r å ta en skikkelig lang tur ut fra Juba. Første gang jeg har leid et eget lite fly. Turens høydepunkter var:

– Å fly over store deler av Sør Sudan. Det er flatt! og STORT!

– At selv om man flyr langt langt vekk er det fortsatt ting

som minner en om «hjemme».

Altså ikke skikkelig hjemme, men Bergen får holde

når man tross alt er såpass langt fra Norge.

– Bestigelsen av to fjelltopper på samme dag. Ganske stort etter all stillesittinga på kontoret.

– At vi måtte nødlande! Ikke fordi det var noe gæernt med flyet, men fordi andrepiloten hadde spist noe som magen var uenig med. Jeg våkna av at han ulte som en ulv bare avbrutt av «get the fucking plane down! Get it down». Hmmm tenkte jeg, dette er vel ikke helt bra. Etter noen litt urolige minutter skjønte jeg heldigvis at han ikke var gal, men bare skikkelig skikkelig laus i magan. Piloten satte rekord i få fly fort ned og andrepiloten fulgte opp med kombinert øvelse spurt inn i bushen mens man river av seg buksene. Etter 20 minutter kunne vi fly videre. Ikke akkurat SAS.

– At det at denne bilen ikke har frontrute ikke stopper den fra å ha vindusviskere… I Free Jimmy er yndlingsscenen min når narkisene stjæler en lastebil og kjører i en time før de merker at frontruta er borte. Denne bilen hadde de merka det med en gang. Med unntak av nevnte vindusviskere var det nesten ikke noe annet enn en motor og fire, alt annet enn originale hjul igjen. Men gikk det gjorde den. Og det er selvfølgelig ikke noe problem å presse den opp i 100 på en liten humpete grusvei. Jeg hadde sett ut som Skrik hadde det ikke vært fordi jeg måtte lukke munnen for å ikke få stadig nye diettilskudd av sand og grus. Nevnte jeg at den ikke hadde frontrute?

– An negative ting er det, som vanlig, vanskelig å komme utenom Celine Dion. Arkitekten vår satt nemlig og hørte på den ene sviska etter den andre. Akkurat da jeg var i ferd med å påpeke akkurat hvor lite jeg synes om Celine Dion kommer sjefen min og en annen kollega og kunne glade og fornøyde konstatere at «her hadde alle samme musikksmak». Mine protester ble ikke akkurat tatt hensyn til. De ble faktisk ikke engang registrert. Musikken var valgt for den kvelden.

Ellers var det et stort høydepunkt med åttende mars. Dårlig med feiringer i Juba, så vi i Folkehjelpa arrangerte vår egen fest. To geiter ble stekt  i stekegrop som innebører at de ble gravd ned kvelden før. Da de gravde dem opp var det de møreste, saftigste geitene du kan tenke deg! Dessuten møtte jeg nok en gang presbyterdamene som gikk i tog. Denne gangen midt i rushtrafikken. De fleste bar hvert sitt kors men én dame marsjerte stolt med en rake som gevær på skulderen. Jeg har fortsatt ikke helt forstått nyansene i Sør Sudanesisk religiøse eller politiske symbolbruk.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s