Møll og motorsykler

En ulempe med at det er regntid er at det er mye mer insekter. Riktignok kjører jeg med hjelm men med visiret oppe. Dermed er det alltids en og annen som treffer meg. Hvis du noen gang har kjørt på en møll i 60 km/t eller prøvd å kjøre gjennom en termittsverm(?) om natta veit du at det ikke alltid er like stas.

Bo i en ananas eller et nesehorn? Kom til Sør Sudan!

Altså ikke helt med en gang, men kanskje om noen år.

I følge Bloomberg og AP foreligger det planer om å bruke 10,1 mrd dollar på å bygge om de ti delstatshovedstadene slik at de får en utforming som minner om frukt eller dyr. Juba ligger i Central Equatoria. I flagget til Central Equatoria er det et nesehorn. Derfor skal Juba få en form som et nesehorn. Bilde hos AP

Ved første gjennomlesing virker det som en ide fra et nachspiel og tidenes eksempel for bistandsmotstandere. Hvis man leser litt nøyere så har som vanlig journalistene latt det åpenbare tabloide poenget komme i veien for det som faktisk blir sagt.

1.De skal bruke penger på byutvikling. Det er åpenbart helt nødvendig. Juba er, som det blir sagt i den ene artikkelen, mer en samling av slummer enn en by. Å ta et helhetlig grep rundt byutviklingen er helt nødvendig.

2. De tenker langsiktig. Her er det ikke snakk om å rive Enerhaugsbebyggelsen for verdens styggeste blokker (“Vi har et stenk av dårlig samvittighet, men jeg tror at glass og betong passer for vår tids mennesker”) eller bygge et Galleri Oslo. To av de mange  anfall av blindhet og stupiditet som har gitt oss så mange monumenter over udugelighet og kortsiktighet i hovedstaden. Det er snakk om å lage planer som kan følges i generasjoner. Tenk så enda vakrere Oslo hadde vært hvis noen hadde gjort dette i 1910.

3. De lager en form på byen som er hentet fra delstatssymbolene. En kombinasjon av Nazca-figurene i Peru og en selvpålagt markagrense midt ute på sletta. Jeg er riktignok skeptisk til en by formet som giraff, men ananas? Hvorfor ikke? Skulle ønske flere var villige til å tenke så stort.

Hvis det hadde vært snakk om å bruke mer enn 10 mrd dollar bare på å lage en form på byene ville det kanskje vært verdens dummeste ide. Å tenke langsiktig og bruke penger på byplanlegging derimot det har jeg sansen for. Så jeg heier på både nesehornet og ananasen, men ikke giraffen.

Takk til Henrik på hovedkontoret som tipsa meg.

Edit: Hørte på BBC i dag at giraffplanen innebar at myndighetene og offentlige kontorer skulle være i hodet. Føttene skulle blant annet inneholde boliger. Og halen? Halen skulle romme kloakkanlegget.

Dansing, middag og skudd

Jeg har lenge hatt lyst til å lære meg å danse salsa rueda. En type salsa hvor man danser flere par sammen og hvor man danser avtalte turer etter som hva en i ringen roper ut. Det ser utrolig kult ut. I dag skulle jeg endelig lære meg det. Noen venner inviterte til ruedakveld og middag. Vi hadde dansa i en god time og hadde akkurat satt oss ned for å spise middag og drikke litt vin da vi plutselig hørte skudd i nabolaget. Det er vanskelig å si hvordan våpen som ble brukt eller hvor langt unna det var, men sånn generelt er skudd man kan høre litt for nærme. Disse hørte vi veldig godt.

Det satte jo en demper på stemninga og den neste halvtimen ble brukt til å ringe rundt og prøve å finne ut hva som hadde skjedd og gi beskjed til venner som kunne tenke seg å være i nærheten eller på vei til området. Jeg bor i samme område som flere andre organisasjoner og andre venner.

Det var aldri ordentlig skummelt, men det er en påminner om at livet her ikke er helt som hjemme. Vi prøver å leve så normalt som mulig og så kommer det plutselig noe som minner om hvor vi er og hvordan ting plutselig kan skifte. Nettopp kontrasten mellom den hyggelige vennekvelden og de plutselige skuddene syns jeg er et godt bilde på Juba.

Om internasjonal hjelp og hvordan et land oppfattes

Blant de mange bloggene jeg har glede av å lese er Chris Blattmans blogg om «Research, international development, foreign policy, and violent conflict». Ikke fordi jeg alltid er enig, men fordi den som oftest både er relevant, politisk og morsom. Som for eksempel dette velrettede sparket mot stater som driver med U-hjelp som et PR-triks.

«Poor people and dictators are not stupid. Their moral compass looks a lot like ours. And right now it’s pointing to “asshole”.

When you give humanitarian aid precisely because you want something in return, it’s not really charity, and people will not like you.»

les hele posten her

Boksere med lite heldig snitt og skrift

Ting er så rart her i Juba. Og da tenker jeg ikke på de store tinga som varmen, alle våpnene og andre åpenbare forskjeller. Jeg tenker på de bittesmå tinga i hverdagen. I går skulle jeg for eksempel kjøpe et par nye boksere. Ikke noe jeg vanligvis ville blogga om, men som vanlig i Juba blir ikke resultatet helt som planlagt. Denne pakka skulle vel være grei tenkte jeg. Klassisk bilde. Standard bokser.

Sånn etter å ha sett litt mer på den i detalj burde jeg nok ant uråd. En ting er det merkelige snittet høy foran lav bak, men det er ikke det rareste. For sjøl om bildet viser en normal bokser så ser baksiden nemlig ut som maska til Lucha Librebryteren Blue Demon Jr. Ikke bare det. Jeg går nå rundt med den herlige teksten «easiness» på rompa. Hva i alle dager fikk dem til å velge akkurat det navnet og akkurat den plasseringa. Godt jeg ikke skal vise den fram her nede.

Øya på BBC Africa

BBC Africa, denne fantastiske kanalen som hver morgen gir meg nyheter, gode intervjuer og afrikanske ordtak som «a stupid cow leads her calf near the road» vekket meg i dag med et lengre innslag om Øyafestivalens grønne profil. Det likte jeg

I tilfelle istid

Det er rainy season i Juba for tida. Kort fortalt betyr det mindre støv, mer gjørme, grønt over alt og svalere temperaturer. Nøkkelordet her er svalere, ikke svalt, ikke kjølig og hvertfall ikke kaldt. Bare litt mindre varmt. Godt over tredve om dagen og ved en anledning (under et regnskyll midt på natta) bare 22 grader.

På rommet mitt har jeg en temperaturmåler. En fin liten sak som måler temperaturen ute og inne samt registrerer maksimum og minimumverdier. Den kan fortelle at det aldri har vært under 27,2 grader inne på rommet mitt. Dette stemmer omtrent med min egen opplevelse. Kun en gang har jeg sett poenget med å bruke det lakenet som erstatter dyne her. Jeg synes fortsatt det er varmt og natta og, som det eneste jeg har til felles med Wayne Rooney,  må sove med en elektrisk vifte påslått.

Istidsteppet med markørpenn for å se størrelsen. Legg også merke til det smakfulle lakenet.

Det er det tydeligvis ikke alle som synes.  Så til å hjelpe meg gjennom kulda har jeg fått et nytt teppe. Og ikke et hvilket som helst teppe. Neida. Her nytter det ikke med noe annet en verden tjukkeste teppe i kunstfiber. Det er faktisk helt enormt. Det er faktisk så stort at det ikke er plass til både det og meg i senga, så det tar opp en liten kubikkmeter i et hjørne i stedet. Men nå er jeg klar i det minste. Til istid.

Tilbake igjen

Da er sommeren over og hverdagslivet har begynt igjen. Eller sommer og sommer. I fantastisk vakre Aurlandsdalen var det ti grader og regn, på kanotur var det litt varmere, men til gjengjeld så blåste det. Ha! Det gjorde meg ikke noe som helst. Varme er det nok av til daglig.

Og for den saks skyld hverdag og hverdag. Jeg er hvertfall tilbake i Juba. Men helt normalt blir det jo ikke. Ta mandagens bankåpning for eksempel. «Bankåpning?» lurer du kanskje. «Hva i alle dager skal han på bankåpning?» Vel, vi har noen samarbeidspartnere oppe i Nuba Mountains, der finnes det veldig lite banker. Det har folket i Nuba tenkt å gjøre noe med. Dermed starta de en bank. Mountains Trade and Development Bank (NTDB blant venner). En bank som har utvikling i regionen som mål og ikke profittmaksimering. Bra folk. Bra prosjekt. Dermed måtte det representeres. Det var egentlig meg og den sørsudanske finans og politisk elite.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært på så mange åpninger av banker, men jeg er allikavel sikker på at de er litt annerledes her. En ting er oksen som lå klar til slakting uttafor da jeg kom. Det er litt distraherende med slakting og påfølgende partering i høyre øyekrok samtidig som man skal prøve å følge med på taler.

En annen ting er at vi venta en halvannen time på presidenten. Siden han ikke kom fikk vi nøye oss med finansministeren. Det var jo greit nok.

Så kom det obligatoriske kulturelle inslaget. Tradisjonell dans fra Nuba. Det var egentlig veldig

to minutter før fotografen blir tvunget til å danse

tøft, og mens jeg ante fred og ingen fare fikk jeg til og med tatt et par bilder. Kanskje lente jeg meg fram da jeg tok det bildet, hvertfall så var det en kompis som så meg.Og plutselig fant jeg meg leiende på kompisen min mens jeg skulle prøve å danse som en okse. Jeg tror ikke jeg imponerte noen. Ikke akkurat det øyeblikket jeg var mest begeistra for å få tre TV-kameraer stukket opp i nesa. Gleder meg til å bli kjent igjen som han kawajaen som ikke kan oksedansen. Heldigvis slapp jeg horna.

Så fikk vi en rundtur i banken, inkludert hvelvet, før resten av dagen ble brukt i møter. Og slik går faktisk dagene.