Skrytebilde!

 

 

 

De sa den var ca 30 kg. Jeg syns den er større. Sailfish er verdens kanskje beste fisk for sportsfiskere.

Reklamer

Hektisk dag. To lesetips

På lørdag drar jeg på en etterlengta ferie. Eller mer presist Rest and Recuperation som det heter. R&R blant venner. Kort fortalt er det tid vi skal tilbringe utenfor tjenestested for å hente oss inn. Det er ikke helt det samme å jobbe i Juba som i Oslo. Problemet med dette er selvfølgelig at alt må være klart for de neste ukene før jeg drar. Med påfølgende hektisk jobbing i forkant noe som gjør R&R enda mer kjærkomment. Dermed blir det litt snaut med blogging fra meg de neste ukene.

Men det er jo ikke noe problem så lenge andre uansett skriver mye bedre tekster. Dagens lesetips er begge i kategorien må leses.

Ali Esbati om Høyresidas bruk av begrepet «utenforskap» som vi nok kommer til å stifte nærmere bekjentskap med

Jan Omdahl om journalister og kulturarbeidere som tradisjonelt har vært for personvern som nå har landa på andre siden for å verne egne retter. For min egen regning kan jeg legge til at jeg mener at kampen for personvernet og mot overvåkingssamfunnet er en av de aller viktigste som pågår akkurat nå. Blant annet fordi den kommer til å være veldig vanskelig å reversere.

 

Those Who Sacrifice Liberty For Security Deserve Neither

– Bejamin Franklin

Matatuer – Farlig farlig, men ærlig ærlig

Ingen slipper unna matatuene i Juba. Disse dødsfeller på hjul er en stadig trussel i trafikken. Siden jeg har egne hjul slipper jeg heldigvis å forholde meg til dem så ofte som transportmiddel, men som motorsyklist må jeg til en hver tid være obs på at de kan stoppe, kjøre av veien, kjøre ut i veien, kjøre forbi to i bredden i en sving eller plutselig komme mot deg feil fil.

I bakvinduet på matatuene står det alltid et eller annet. Og det er her jeg mistenker at forklaringa på hvorfor de kjører som de gjør. Klassiske tekster er nemlig INSHA’ALLAH, ITRUST IN GOD, HALLELOYA eller I GO TO HEAVEN. Og sånn kjører dem også. Her finnes ikke personlig ansvar det er lukk øya og stol på Gud. Det er ikke jeg som bestemmer om jeg skal dø i dag, så da er det like greit å trykke gassen i bånn og hive forsiktigheta ut vinduet. Eller som han jeg så i dag HELP ME GOD!!

Noen andre er bare morsomme. Når det kommer tre religiøse forbi etterfulgt av han som har OLD TRAFFORD i bakruta. Eller min personlige favoritt er når han som har PRAY!! står ved siden HARD WORK PAYS

Jeg fikk forresten en annen mulig forklaring i dag når jeg kjørte bak GANJA PLANTER. Ikke min favorittmelding i trafikken, men det er i det minste ærlig.

Har fått sjekkhefte. Trenger hjelp

En ny æra har startet. Jeg kan overføre penger fra min norske konto til min sudanske. O lykke. Ikke lengre er jeg avhengig av å ta med meg meg alle pengene jeg skal bruke de neste månedene. Det er ikke bra å reise rundt som en annen narko-kurer.

Det eneste problemet er at jeg har fått et sjekkhefte. Det har jeg ikke sett siden jeg jobba i kassa på meny på Nesodden. Jeg kjenner den samme panikken nå som jeg gjorde (kanskje to ganger i året) da. Hvordan bruker man et sjekkhefte?

Bryllup og dans

Dette var den store bryllupshelga. Kollaga og kompis Terje skulle gifte seg med Nyagoa og vi skulle alle være med på festen. Og fest blei det. Først i Kirka. Invitasjonen sa klart og tydelig at det var oppmøte 12:00 så ca 12:30 pakka jeg ned laptopen og dro hjem fra kontoret. Ca en time seinere var jeg på plass i kirka. Det viste seg å være akkurat passe. Jeg fikk med meg en drøy time med sang og dans før selve sermonien starta. Det er en litt faglig uenighet om det var én sang som ble sunget i over en time eller om det var flere sanger over samme melodi. Jeg tilhører den første leiren. Imponerende var det uansett for det å danse sammenhengende i den varmen krever litt.

Selve sermonien var veldig bra og veldig sørsudansk. Det ble litt forvirring når presten begynte å lese opp instruksjonene for sermonien. Han leste alt. Det var litt som å se Ibsen og høre skuespillerne si alle scenehenvisningene mellom replikkene. Det ble også litt forvirring når Terje insisterte på å ha ringen på høyre hånd, men i enten anfall av voldsom åpenhet eller erkjennelse at presten var i ferd med å miste kontrollen, var ikke det noe problem. Det hele ble behørlig dokumentert av ikke mindre enn to TV-team og to fotografer. Hele sermonien ble sendt på to store TV-skjermer med det nyeste av indiske spesialeffekter.

Så var det på tide med mottakelse (også kjent som  taler uten taletid), kaker og dans. Fortsatt ikke helt som et norsk bryllup. Det er andre ting som blir vektlagt. Siden Nyagoas far har en viktig historisk rolle i Sør Sudan var det mange viktige folk som kom og holdt taler og ønsket til lykke. Oppi det hele var det veldig mye Sør Sudan + Norge = Sant og takk for Norsk folkehjelps støtte under krigen. Og det er alltid trivelig.


Kakebordet var relativt forseggjort

Mottakelsens høydepunkt for meg var nok ikke talene men kakeoppdelingssermonien. Toastmasterens litt desperate og gjentatte rop om «can the cake cutting coordinator please come to the stage» og «Mr DJ, Please play some soft music» påfulgt av sermonien hvor Terje matet moren til bruden med kake.

 

Men ikke tro det var slutt der. Neida. I går var det lunsj og mer mottakelse. Nå ble de nygifte feiret av famile og lokalsamfunn. Det var dansing, mye dansing. En av dansene går ut på at brudgommen blir angrepet med et «spyd» og må dukke unna. Da skal hans venner backe han opp ved å danse bak han. Jeg stilte opp, men regner ikke med å bli den første som blir tatt med for å følge noen i krigen etter min opptreden. Etter hvert kom også kravet om norske bryllupssanger. På det tidspunktet var det bare jeg og Terje igjen fra kongeriket. En rask konsultasjon viste at det bare var Jeg gikk en tur på stien som var vår felles allsangreferanse. Så hvis du blir spurt om det stemmer at det er tradisjon for alle brudgommens mannlige venner å synge «The kokkoo song» sammen med brudgommen så er det helt greit å nikke.

Vekkerklokka mi

Hver morgen klokka 06:15 blir jeg vekket av denne lille fyren. Innimellom lar han meg sove til halv sju. Hvorfor han kommer hver morgen for å banke på vinduet mitt vet jeg ikke, men jeg har nå slutta med alarm på telefonen.

Ukjente farer

Det er mange ting som er farlige i Juba. Slanger, malaria, litt mange våpen og et trafikkmønster jeg ellers bare har sett i Who Framed Roger Rabbit. Dette var jeg klar over. Det derimot ingen hadde advart meg mot var Celine Dion. «Celine Dion?» spør du kanske nå. Ja. Celine Dion. Hun er over alt hele tida. Som på det faste vannhullet Queen of Sheba hvor jeg tok en pils i går. Den derre Titanicsangen ble spilt igjen og igjen. Men der krangler den med panføyteversjonen av «killing me softly» eller Ivars Kro-inspirerte maltrakteringer av Etiopiske popsanger så det er ikke like ille. Men når Celine oppsøker meg på kontoret igjen og igjen blir jeg mannevond. Som i dag hvor jeg har hørt «Cause I’m Your Lady» ca 13 ganger (og det er ikke lunsj før om to timer) fra tre ulike mobiltelefoner. Fullt volum. Ingen som tar den. Hver. Eneste. Dag!

Så nå sitter jeg her på kontoret med øreklokker, punk og ska og skuler stygt på alle som nærmer seg med en mobil. Jeg har rett og slett blitt en litt bitter inneslutta mann på grunn av Celine Dion. Innspill på mer effektive mottiltak mottas med takk!

Gjør som vi sier, ikke som vi gjorde

Det er nå under 100 dager til folkeavstemninga om Sør Sudan skal bli et eget land. Kommentatorene står i kø for å fortelle hvor dårlig det kommer til å gå og at det er nødt til å bli krig. Samtidig flyr det internasjonale samfunnet inn hundrevis av valgobservatører for å sikre at alt går riktig for seg.

Jeg er optimist. Jeg tror og håper at det kommer til å gå ganske bra. En forutsetning for at det går bra er at det internasjonale samfunet støtter opp rundt Sørs rett til selvbestemmelse og bidrar til at folkeavstemninga blir så rolig, åpen og rettferdig som mulig.

Blant de som sender valgobsevatører og gjør en innsats for at dette skal gå bra er Norge. Dette er bra, men la oss håpe at Sudanerne ikke gjør som vi gjorde når vi var i deres situasjon. Hva tror du internasjonale valgobservatører ville sagt om folkeavstemninga om Norges uavhengighet fra Sverige i 1905?

Fra Wikipedias to artikler om unionsoppløsningen: ”svenskene var skeptiske til resultatet. Det hadde de grunn til å være, for folkeavstemningen foregikk ikke etter moderne, anerkjente, demokratiske prinsipper. Blant annet var det flere steder ikke trykt opp nei-sedler, mens kirkene (som var avstemningslokalene) var prydet med norske flagg.

I flere aviser ble i tillegg de som etter ryktene hadde stemt imot «den stedfundne oppløsning» (man stemte ikke for eller imot unionsoppløsning; man stemte bare over hvorvidt man var enig i det som hadde skjedd eller ikke) hengt ut med navn og adresse 368 208 (99,95 %) stemte ja, 184 stemte nei.

Det var 85,4 % fremmøte. Alminnelig stemmerett for menn (over 25 år) ble innført i Norge i 1898, men kvinnene fikk ikke stemmerett før i 1913. Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905”.

Ikke akkurat noe vi ville godtatt i dag altså. 184 Nei-stemmer er bare 64 flere enn de som stemte på Donald Duck i det nylig avholdte valget i Sverige (han knuste Harry Potter, Gud, Knugen og Jesus).

Neivel, det var kanskje ikke helt perfekt, men det ble i det minste fredelig. Og svenskene har, sammen med danskene, vært våre beste venner siden.

Et annet lyspunkt: Hele folkeavstemninga ble arrangert på 14 dager.

Bildet er fra intenrettserien Scandinavia and the World som jeg syns til tider er ganske morsom. Se f.eks denne eller denne

Lokale nyheter

Ofte når jeg skriver om saker fra Juba er det snakk om politikk av nasjonal eller internasjonal interesse. Det er mange grunner til det. Det er dette jeg interesserer meg mest for, sakene er lettere å følge fra Norge og de kan også bidra til å forstå situasjonen fram til folkeavstemniga. En annen grunn er at de lokale sakene er så utrolig langt vekk fra virkeligheta i Norge og at de ofte er triste. Triste både på grunn av innholdet, men også gjennom måten de omtales på. Det er en dagligdagshet over selv de tristeste sakene som i seg selv er litt deprimerende. Denne saken fra Juba Post synes jeg viser det ganske godt.

Det er en kort sak med bilde av nedbrente lokaler, men det var ingressen som jeg ikke har greid å få ut av hodet. Den er essensen av tristesse:

Custom Market brothels Razed to the ground

Juba – Monday was an unusuel day for sex commercial workers in Customs Market in Juba after their lodges were demolished. The operation was carried out in quite an organized manner by the regional armed forces after the discovery of three aborted children damped in open space near bars and small restaurants.