Hvis man vil vite mer om hva som skjer i Sudan

Hvis man vil vite mer om hva som skjer i Sudan så bør man absolutt sjekke Rift Valley Institute sine publikasjoner. Som mange har fått med seg er det store spørsmålet akkurat nå om hva som skjer i Abyei. Da kan jeg anbefale Douglas H. Johnsons The Road Back From Abyei og When Boundaries Becomes Borders. Hat tip til Henrik på hovedkontoret for tips

 

Reklamer

Trafikken

Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor det er greit å kjøre i feil kjørefelt, forbikjøringer tre i bredden nede i en sving eller plutselige stopp uten noe som helst form for varsling. Men når en stakkar har glemt å slå av lyset på vei til jobb på morrakvisten, da skal du se på tuting og veiving. For SÅNT skal man ikke ha noe av.

 

Og nå: Noen tall

Som oftest når folk spør meg om hvordan det er i Sør Sudan svarer jeg bare at «det er annerledes». Først og fremst fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal svare. Hva spør man egentlig om? Hvordan hverdagen ser ut? Hvordan styresett det er? Situasjonen for sivilbefolkninga? Eller gjerne alt sammen samtidig.

Nå har de snille folka i SSCCSE laget statistisk årbok for 2010. For sånne som meg er det mye mer spennende enn den nyeste boka til Knausgård (eller BOB).

Det er en veldig nyttig virkelighetsjustering å lese. Jeg vil ikke svartmale. Jeg har skikkelig trua på at Sør Sudan kommer til å utvikle seg i riktig retning og at det blir bedre for folket her framover. Men dette er vel noen eksempler på at de har et stykke igjen.

Tallene taler for seg selv

En "tukul" er en tradisjonell leire- eller stråhytte

Nytt land nytt navn?

Så er folkeavstemninga over. Imponerende, rolig, morsomt og historisk. Det store målet alle har festet blikket på er over. Hva nå?

Vel, et helt land skal bygges omtrent fra grunnen av. Det innebærer en mengde av debatter. Alt fra styringsform, valuta, ny grunnlov og internasjonale relasjoner. Men én debatt trumfer alle andre. Hva skal egentlig landet hete. Akkurat nå ser det ut som det er tre aktuelle forslag som seiler opp. De er:

De tre mest aktuelle navnene er

1. Sør Sudan. Sudan kommer fra noe sånt som «land of the blacks», og mange mener at det strengt tatt passer bedre nå enn tidligere. Problemet er selvsagt at Sudan som sådan ikke har noen planer om å plutselig skifte navn til Nord Sudan.

2. Kush/cush Etter det historiske svarte kongedømmet kjent fra bibelen og Conan (Conan treffer perfekt på tidlig Europas syn på Afrika). Problemet er at det visstnok bare er de Nilotiske stammene (Dinka, Nuer og Shilluk) som deler denne historien. Et annet problem er at kongedømmet etter all sannsynlighet lå Kush omtrent der Khartoum ligger nå.

3. Nile republic. Nilen renner jo gjennom hele landet og binder det sammen. Dette var også et av navnene som ble brukt av Anya Anya.

 

Det finnes også andre….

 

The Last Bullet

Det har gått inflasjon i å kalle ting ”historisk”. Det re et ord som burde spares til dager som i går. Fra jeg gikk ut merka jeg det med en gang. Det er noe med stemninga som gjør at man tenker at man får oppleve noe stort. Det handler ikke først og fremst om at hele byen er pynta med bannere, klistremerker og plakater. Heller ikke at nedtellingsuret for første gang var korrekt når det stod null dager, null timer og null minutter. Det handler om folk. Du ser det i øya til alle du møter. Kollegaer og venner. De som har stått i kø siden midnatt selv om stemmelokalene først åpner klokka åtte og som eneste plage ser ut til å være at de kan ha smilt på seg strekk. Som en vi møtte sa ”we don’t need food or water. This is water and food for a whole life”. Han skrøt kanskje på seg litt, men budskapet var ganske klart.

Symbolet for uavhengighet er en åpen hånd. Det merkes godt. Man kan knapt stikke nesa utenfor døra uten at noen vinker eller gir en high five.

Gårsdagen var bare den første dagen. Det er fortsatt en uke igjen av avstemninga og så skal vi vente på resultatet. Ikke at det er så mye tvil. Jeg har fortsatt til gode å møte noen som har tenkt å stemme for unity. Folk har venta i tiår på retten til å bestemme egen framtid. Det er ofte man hører om ”The First Bullet” som i 1983 markerte starten på det som skulle bli SPLA. Og som flere jeg snakka med i går sa. ”This is the last bullet”!

Thabo Mbeki

Juba er en helt annen by. Plutselig er byen full (og da mener jeg FULL) av sjuskete journalister, hjelpende Hollywood kjendiser og tidligere profilerte politikere og presidenter.

I går var jeg for eksempel og så Thabo Mbeki, tidligere president i Sør Afrika nå leder for den Afrikanske Unionens «High Level Implementation Panel» som holdt en forelesning i samarbeid med Universitetet i Juba med påfølgende kommentarer spørsmål og svar.

Thabo Mbeki and the High Level Implementation Panel
Mbeki snakker til et fullsatt Nyakoron

Det er mer enn nok å spørre Mbeki om (mumle mumle HIV mumle mumle nyliberalisme i Sør-Afrika), men nå er selvsagt fokuset 100 % på Sudan.

Talen var interessant, ikke fordi den sa så mye nytt, men på grunn av hva han ikke snakket om og hvilke temaer han valgte  å ta opp.

Det mest interessante var den totale mangelen på advarseler i forhold til konflikt og vold. Det forsterka mitt inntrykk at de aller fleste nå regner med at dette kommer til å gå (relativt) rolig for seg. Det eneste var en advarsel om at Sør Sudan ikke må gjenta feilene i det gamle Sudan med å marginalisere etniske grupper eller geografiske områder.

Et virkelig fullpakka Nyakoron

Det var også en tale som var fremoverskuende i den forstand at den advarte mot en del feller andre afrikanske land har gått i. Som diskriminering, marginalisering, konsentrasjon av makt og manglende demokratiske institusjoner. Enda mer spennnende vr at det var nettopp dette temaet som sterkest ble fremhevet av Sør Sudanerne selv. Først av en professor som kommenterte og siden i spørsmålene fra salen. Det er positivt for den nye staten som nå etter all sannsynlighet kommer.

Tilbake i by’n

Pelle Parafins Tilbake til By’n starter som dette:

Hver gang jeg tilfeldigvis havner ute på landet
Blant kuer og mygg og tyttebær og stress
Hvor du alltid må harve og mjælke og hoppe i vannet
eller pæle deg ut på ski i markadress

Så lengter jeg tilbake til byen
Langt fra fluesurr og hestefnys
Der hvor bilene bremser naturlig
Og det fins kino og gatelys.

Vel, jeg er tilbake til by’n. Nærmere bestemt tilbake i Juba. Jeg forlot Oslos (rørte) tyttebær, markadresser og annet bra  og på andre forsøk (litt billettkluss), 24 timer, ett kansellert fly, manglende bagasje og ca femti grader varmere var jeg tilbake til byen med eselfnys og fluesurr. Stedet hvor bilene verken bremser naturlig eller unaturlig og hvor det ikke finnes en eneste kino og heller ikke så mange gatelys å snakke om. Og jeg stortrives her.

På søndag er det folkeavstemning om uavhengighet. Hele byen er spent, men ikke på den dårlige måten. Her er alle glade og optimistiske. Frykten for vold eller problemer i forbindelse med folkeavstemninga er merkbart mindre enn for tre uker siden og folk gratulerer hverandre med «happy new year and happy new country». Jeg gleder meg til de neste dagene og skal blogge jevnt.