Hva nå SV?

Mangel på saker, konflikter, profiler, samfunnskritikk, nytenkning og en troverdig historie kombinert med strategisk korttenkning. En oppsummering av SV sett utenfra.

Så er valget over. SV fikk grusomme 4 %. Allerede har ledelsen varslet det vi alle vet, at et slikt resultat er nødt til å føre til en ordentlig runde om partiet og politikken. I tillegg får vi en diskusjon om ny partileder etter at Kristin Halvorsen, partiets ubestridte leder gjennom mange år, har varslet at hun trekker seg.

Diskusjonen om veien videre bør starte med en god oppsummering av hva som gikk galt i årets valgkamp. For når SV får 4% er et noe som har gått galt. Det er enkelt å skylde på omgivelsene, regjeringsdeltagelsen, den spesielle valgkampen eller andre ting. Men uansett hva som er omstendighetene rundt er det partiets oppgave å møte de på en slik måte at vi får gjennomslag for vår politikk og støtte hos velgerne. Som Kristin sier det i Dagbladet: ” det er jo helt opplagt at vi ikke har knekt den koden med å sitte i regjering med Ap. Det har medført at konkurrenten også er bedre ut. Men der har SV ansvar for å knekke koden selv”.

Så hva gikk galt i årets valgkamp? For meg har årets valgkamp vært annerledes enn alle valgkamper siden jeg var 16 år siden jeg ikke har kunnet delta aktivt utover å stå på stand et par timer i sommer. Jeg har blitt nødt til å følge partiet og valgkampen gjennom nettaviser og kommunikasjon med venner hjemme. Det betyr at jeg ikke kan si så mye om hvordan selve valgkampen har blitt gjennomført, men til gjengjeld har det vært veldig lærerikt å se hvordan partiet ser ut utenfra de siste to årene. Og herfra var ikke dette en overraskelse, men beretningen om et varslet valgnederlag.

Først og fremst mangler vi saker. Etter landsmøtet satt jeg foran nettavisene og prøvde å skjønne hva det var partiet hadde vedtatt, hva vi gikk til valg på. Det klarte jeg ikke. Det var noe med en arbeidsgivergaranti, men fikk jeg med meg hva det var eller hva det betydde. At det i tillegg hørtes ut som vi ga en garanti til arbeidsgivere er noe annet. Dette ikke det første landsmøtet hvor vi ikke har lykkes i å komme ut med ny politikk. Hvert landsmøte etter regjeringsdeltagelsen har blitt mindre og mindre fylt med politisk innhold. Det skapes rett og slett for lite politikk i SV. Grunnene til dette er sammensatt, men en viktig årsak er at mange av de ressursene vi før har brukt til å lage og komme ut med politikk nå er bundet opp i forhandlinger og saksbehandling. Dette er ikke en ny innsikt, Stortingsgruppa har f.eks tidligere tatt grep for å bli et senter for politikkutvikling. Problemet er at de ikke har lykkes. Heller ikke andre miljøer i partiet har blitt organisert eller på andre måter greid å samle seg slik at det blir produsert SV-politikk. Resultatet er at ny politikk nesten alltid kommer ferdigforhandla fra Regjeringa framfor fra partiet. Dermed blir de vanskeligere å selge som rene SV-saker, partiet mangler eierskap til dem og ikke minst, vi mangler positive saker vi kan søke støtte fra velgerne på.

I tillegg til mangel på saker er det mangelen på samfunnskritikk som er det kanskje største problemet. Vi mangler en god kritikk av det norske samfunnet som viser hvilke problemer vi ønsker å løse og hvem det er vi kjemper for. Uten denne kritikken greier vi heller ikke å gi en troverdig eksistensbegrunnelse. Politiske forslag må være løsninger på opplevde problemer for å samle støtte. Nettopp gjennom å kritisere de problemene i samfunnet vi ønsker å forandre viser vi også at vi ser velgerne og deres situasjon.

I mangelen på oppdatert kritikk og nye saker har vi søkt tilflukt i gjenbruk. Ikke som miljøtiltak, men som politisk strategi. Nok en valgkamp med Barn og Unge først. Riktignok ikke som slagord, men med en voldsom slagside i hva vi profilerer oss på. En stadig gjentagelse av at vi er ”miljøpartiet” er heller ikke nok til å begeistre.

At SV gjør en forskjell er det ikke tvil om. Uten oss hadde det offentlige ordskifte i Norge vært radikalt annerledes. Det er heller ikke noe problem å vise til hva vi har oppnådd. Problemet er at vi mangler en troverdig historiefortelling rundt hele prosjektet. I det store bildet har vi valgt en strategi som gir oss en samfunnsutvikling vi ønsker? Blir Norge bedre med oss? Det er klart at vi får gjennomslag for noe, det er like åpenbart at vi ikke får gjennomslag for alt, men dette må kunne beskrives på en bedre måte enn ”det ville vært verre uten oss”. En troverdig historie er igjen avhengig av en tydelig kritikk og utmeisla politisk retning. Så lenge vi blir nødt til å forsvare prosjektet sak for sak uten å linke det opp mot en helhet og retning vil alle legge mer merke til nederlag enn seire.

Denne mangelen på retning gir seg også utslag på et område til. I alt for stor grad har vi valgt å gå for den løsninga som gir mest uttelling innafor de gitte rammene. Men for et systemkritisk parti er det en forutsetning for å lykkes å stadig utfordre disse rammene. Ikke bare fordi det er den måten vi sakte endrer den politiske konsensus, men også av rent valgtaktiske hensyn. At vi har gått for denne kortsiktige maksimeringa framfor å jobbe med å skape et politisk rom for kritikk og nye forslag har gjort at vi har blitt stadig mer vingeklippet. Vi har rett og slett fått mye mindre flater å spille på. Da er det ikke noen overraskelse at vi får dårligere resultater selv om vi har blitt ”flinkere” som regjeringsparti. Det er ikke rart at det ble sånn, stormen var enorm mot de som ”stod på plenen”, men i etterkant er det også lett å se at denne selvkneblinga har gjort vårt politiske rom mindre og gjort oss så like AP at mange har vanskelig for å se forskjell. Det er et spørsmål om politisk uttelling og oppslutning på kort sikt vs politisk handlingsrom og påvirkning på lang sikt. Ikke et enkelt valg, men det er tydelig at vi har vekta dette feil.

I tillegg til de politiske utfordringene våre er det et problem at lokalorganisasjonen har vært for svak.  Dette er et tilbakevendende tema, men fortsatt et vi må adressere. Hvordan kan vi styrke SV som partiorganisasjon.

Så hva nå SV?

I debatten som følger valget blir vi nødt til å diskutere disse tingene og annet som har gått galt. Men viktigere er at vi er nødt til å diskutere veien videre. Partiet trenger en retning og en felles forståelse av hva som må gjøres. Ledelsen må ta ansvar for at denne forståelsen ikke er der tilstede i dag. Partiet må søke å få mest mulig politisk innflytelse. Jeg mener fortsatt det var riktig i 2005 å gå inn i regjeringsprosjektet. Blant annet fordi vi har lært mye. Men dette valget viser tydelig at regjeringsprosjektet ikke kan leve løsrevet fra partiet. Dersom vi skal overleve i regjering er vi avhengig av en tydelig politisk linje, kritikk og prioriteringer. Det har ledelsen ikke lykkes å gi oss og partiet ikke lykkes i å avkreve.

Jeg mener den linja Audun og Bård Vegar legger seg på her er lur. La oss først og fremst diskutere politisk retning for partiet og så kan vi diskutere hvem som er best egna til å lede oss dit. Å fokusere på at man stiller framfor plattformen man gjør det på blir feil og kan i verste fall ødelegge den nødvendige debatten. Jeg synes Audun sier det godt her: – Jeg kommer ikke til å bestemme meg før jeg vet hva partiet vil. For meg er det helt avgjørende hva slags politisk prosjekt SV skal være. Jeg mener at det er helt avgjørende at vi blir et bredere folkeparti. Nå er vi et nisjeparti med fokus på barn og unge. Vi må bli bedre på helse- og omsorgspolitikk, arbeidsliv, nærings — og distriktspolitikk, sier Lysbakken.

Hva tror du gikk galt? Og hva er veien framover for SV.

Og bare så det er sagt: Det er ingen ting i denne bloggposten som ikke også rammer meg selv. Som tidligere SU-leder og sentralstyremedlem, politisk rådgiver i regjering, ansatt i stortingssekretariatet, fylkesstyremedlem i Oslo og valgkampsekretær for valget i 2007 har jeg vært innom alle de leddene som har svikta.

Reklamer

10 thoughts on “Hva nå SV?

  1. Elisabeth Stubberud (@Agent_Smitt)

    Sobre refleksjoner. Må imidlertid understreke at jeg syns SV har gjort en ting bra (eller i det minste bedre enn mange andre partier), og det er synlighet i media. Spørsmålet er imidlertid hvorfor det ikke har ført frem. Kanskje, som du sier, har budskapene ikke vært spissa nok og kritikken ikke presis nok. I tillegg synes jeg (den tilsynelatende manglende) sammenhengen mellom valgkampretorikk og antall kameler fordøyd i regjeringssammenheng godt kunne vært diskutert… For de som syns at SV har svikta kunne det muligens tydeliggjort noen av utfordringene ved å sitte i regjering, og dermed også dratt fokuset tilbake til det som er SVs politikk..

  2. Audun Herning

    Det kan godt hende at du har rett Elisabeth. Du ser det nok bedre enn det jeg gjør her fra Sør-Sudan, men herfra synes jeg det ikke har vært skarpt nok. Jeg sliter rett og slett med å forklare hva det er som har vært hovedsakene i denne valgkampen og, for den saks skyld regjeringsperioden. Når det gjelder kameler vs valgkampretorikk mener jeg du har et veldig godt poeng. Jeg mener at strategien for å løste det er å løfte blikket litt. Jeg mener det er verdt å spise kameler hvis det er det som skal til for at utviklinga i det store ellers går riktig. Men akkurat denne sammenhengen har ikke vært så lett å se.

    • Elisabeth Stubberud (@Agent_Smitt)

      Vi snakker jo pragmatikk her, hvilket er en nødvendighet i et regjeringssamarbeid. Altså er jeg enig i det du sier om å ta ansvar for den generelle utviklinga. Spørsmålet er imidlertid om SV har svelget flere kameler enn nødvendig, og med hvilken hensikt. Er det viktigere at SV sitter i en maktposisjon enn at de fører en type politikk som er spiselig for trofaste velgere? Et annet spørsmål er om dette har blitt en motsetning i dagens politiske klima, og hva vi i såfall kan gjøre med det. Altså; handler det dårlige valgresultatet om å ha blitt politisk usynlig, eller om at det ikke er plass til SVs politikk? (Jeg tror jo ikke sistnevnte er tilfelle, men det er et spørsmål verd å stille seg). Og ikke minst: hvordan burde fornyinga i partiet arte seg? Hvilket rom i norsk politikk er det SV vil ha?

      • Audun Herning

        Gode spørsmål, og jeg tror de treffer veldig nærme kjernen av et av de viktigste dilemmaene. Men samtidig, hvis man spør folk om de mener det er verdt å gå på mener de fleste at det vi kan oppnå er viktigere. Om vi har svelget for mange kameler tror jeg ikke jeg skal svare på nå. Spørsmålet er om regnestykket seire – kameler = riktig utvikling. Og selv om svaret på det er ja, har vi greid å kommunisere dette?

        Når det kommer til hvordan fornyinga bør arte seg gleder jeg meg til den debatten, men jeg har noen stikkord: Bredere spekter av saker. Mer opptatt av folk enn politisk spill. Et partiapparat som er i stand til å utvikle ny politikk.

  3. Skjerve

    Du sier mye klokt, som vanlig Audun, men du skraper litt i overflaten. Manglende tydlighet er et symptom. The basics: Venstresosialistiske partier taper på å sitte i koalisjonsregeringer med sosialdemokratiske massepartiet. Når PCF, Europas suverent sterkeste venstresosialistiske parti i sin tid knakk ryggen på å sitte sammen med de pinglete franske sosialistene – hvorfor i alle dager skulle lille, organisastorisk svake SV, komme godt ut av et «samarbeid» med giganten AP? Jeg sier ikke at det rødgrønne samarbeidet ikke var verdt det. SV har fått til mye mer enn mange SVere skjønner. Problemet er at mange andre SVere ikke skjønner (evt ikke vil medgi) at å «få til noe» i politikken alltid har en pris. Prisen for SVs del er blant annet:

    – man sanker stemmer til AP. AP har større plass i offentligheten enn oss, bedre partidisiplin og hundre år med kulturell hevd. De innkasserer enkelt «våre» seire. Drar vi AP til venstre, uten å samtidig være tydelige selv, så tar de våre velgere.
    – partiapparatet lider av at fokus er på regjeringa. Nesten alle våre beste folk suges inn i regjeringsapparatet. Det er symptomatisk at de få stedene vi gjør det bra, har vi ressurser som Vinje, Salbu eller Hintze Holm. Ap har folk til både å styre landet og vedlikeholde et bra partiapparat. Det har ikke SV.

    AP er større og sterkere og har mere folk. Jeg kan ikke se at det skal være noen kode å knekke her.

    Det andre avgjørende momentet er at vi har en sterkere, ideologisk våken, norsk høyreside. Paralellt med at SV har blitt sugd opp i regjering, har norsk høyreside bygd effektive opinonsbyggingsinstitusjoner og politiske verksteder som Minerva og Civita. Særlig partiene Høyre og Venstre har nytt godt av den skolering og politiske input som kommer derfra – de har ny retorikk, bedre skolerte debatanter og den type selvtillit som bare kommer fra å ha en solid kunnskapsbase. Enda lenger ut på høyrekanten blomstrer det også og det bygges sterke, meningsfellesskap rundt for eksempel document.no. 22.juli gav disse og Frp en knekk, men det er ren ønsketenking at de ikke kommer tilbake igjen. De er mange, de er sinte og har et krystallklart fiendebilde- en magisk kombinasjon. Frp har dessuten bygd organisasjon i to tiår. Når de nå kvitter seg med Siv «offer» Jensen og får Per «industriarbeider» Sandberg som leder, kommer det til å brumme godt i den høyrepopulistiske V8’rn igjen – and it’s gonna roll right over dem damn reds.

    SV mangler saker fordi SV ikke har nok folk som bruker tida si på å produsere skikkelig politikk og forankre den i en gjennomtenkt ideologi. Veldig mange utspill og påfunn viser seg å være dårlig håndtverk, og ender opp som dagens lættis på VG-nett, eller møter skuldertrekk. (En buss som ikke møter miljøstandarder i høyrestyrte Oslo eksempelvis.) Ikke fordi de som jobber med sånt er for dårlige nødvendigvis, men fordi de er for få, og har for lite å lene seg på. Oi. Alt for langt allerede. Løsninger senere.

    • Audun Herning

      Det første momentet først. Jeg mener det er fatalistisk å si at regjeringssamarbeid = nedtur. Ja, det er en ekstremt utfordrende politisk situasjon. men det er også en situasjon hvor vi har en unik mulighet til å få oppmerksomhet for våre prosjekter. Problemet er at det virker ikke som vi har prosjekter utover sittende periode.

      Som du skriver «uten å være tydelige selv». Vel, det er ett av nøkkelmomentene.

      Det er et kjempegodt poeng at vi har en sterkere og mer ideologisk våken høyreside som har «bygd effektive opinonsbyggingsinstitusjoner og politiske verksteder som Minerva og Civita». Men Det store spørsmålet til oss må da være: Hvorfor er det høyresida som har greid å bygge disse? Hvorfor har vi ikke klart å lage sterke medlemsfelleskap rundt venstresideblogger eller venstresidenettsider? Hvis de klarer det, hvorfor ikke vi? Hva har vi gjort feil.

      Det samme er poenget om at SV mangler saker. Jeg er helt enig i at det handler om at mye av ressurser forsvinner inn i regjeringsapparatet. Som jeg skrev i posten «mange av de ressursene vi før har brukt til å lage og komme ut med politikk nå er bundet opp i forhandlinger og saksbehandling». Men dette vet vi. Vårt problem er at vi ikke har kommet med effektive motsvar til dette. Hvorfor har vi ikke greid det?

  4. Bloggeriet

    Hei! Godt skrevet! Vi har linket til denne posten fra den politiske bloggportalen Bloggeriet. Håper det er OK! Gi oss beskjed hvis ikke.

  5. Skjerve

    Ja, mitt syn på regjeringsdeltakelse er en smule fatalistisk. Mitt syn på verden er jo en smule fatalistisk, som du jo vet.:) Empirien på feltet er desverre nedslående. Og jeg tror det er mye farligere med ønsketenkning enn fatalisme for øyeblikket. Men, og det er viktig; selv om regjeringssamarbeid beviselig er politisk og organisastorisk kostbart, så er det ikke med det sagt at det ikke er verdt det. Den rødgrønne regjeringen har bråbremset nyliberalismen. Det kan godt hende at det var verdt et katatstrofevalg og en gallesur medlemsmasse.

    På den annen side; nå får det være nok. Vi kan sitte ut perioden, men så er det på tide å prioritere anderledes. Og det er, ikke det eneste, men det viktigste svaret på spørsmålet ditt. («Hvorfor er det høyresida som har greid å bygge disse? Hvorfor har vi ikke klart å lage sterke medlemsfelleskap rundt venstresideblogger eller venstresidenettsider? Hvis de klarer det, hvorfor ikke vi? Hva har vi gjort feil.») SV har ikke priortitert det. SVs ledende skikt har ment at idekamp er tullball som bare museumsvoktere bryr seg om, og systematsik prioritert det ned. Høyresida har lykkes delvis fordi de er på lag med tunge verdimessige og sosioøkonomiske strømninger i vårt samfunn, men også fordi de skjønner at idekamp er viktig og, ikke minst; skal det bli noe sving på det, så MÅ man bruke mye penger, mye tid og mange talentfulle folk på det.

  6. Andreas Tinglum

    Audun, synes det du skriver peker på mye av det samme som jeg tenker er SVs utfordringer.

    SV har de siste årene manglet ett eller flere tydelige prosjekter. Et prosjekt er for meg en visjon «være med på noe som er større enn seg selv» som Kristin pleide å si, men som også er eksemplifisert gjennom en tydelig sak. Barnehagereformen var slik. Den var helt konkret, angikk veldig mange mennesker og den inneholder en totalpakke av integrering, likestilling, læring, arbeidsmuligheter osv. Det var primært den saken som brakt oss opp på de nivåene vi hadde i 2001 og 2003. Gode enkeltsaker har nemlig også den effekten at velgerne, kloke som de er, overfører visjonen som ligger i enkeltsaken over på andre områder. Den bidrar til å eksemplifisere hva partiet vil, også på politikkområder som ligger et stykke unna. Barnehagesaken ga oss derfor troverdighet som skoleparti, som rettferdighetsparti, i likestillingskampen og også på andre felter av velferdspolitikken.

    Jeg er også enig med deg at fundamentet for å skape gode politiske prosjekt er at du må treffe med kritikken mot det som finnes i dag. For meg er det nok mer et praktisk spørsmål enn det er et spørsmål om samfunnskritikk i ideologisk forstand. Det handler rett og slett om å beskrive virkeligheten på en måte som folk kjenner seg igjen i. I dette ligger det både ideologiske og praktiske utfordringer. Sist landsmøte vedtok et nytt prinsipprogram, og det bør derfor ikke være slik at prinsippene våre er utdaterte.

    La meg ta et eksempel fra en sak som sliter oss: Skolepolitikken. Der har vi i denne valgkampen, og i mange år, forsøkt å tegne opp Osloskolen som et skremmebilde. Eksempel på dette er bl.a. SVs utspill i valgkampen Fellesskole framfor eliteskole. Problemet er at jeg som forelder til barn i denne skolen ikke kjenner meg igjen. Det er absolutt ting jeg ville gjort annerledes i Osloskolen, men å forsøke å holde den opp som skremmebilde er rett og slett ute av takt med foreldrene, barna og lærerne. Når vi da i tillegg, som du veldig godt beskriver det, ikke er i stand til å formulere hva vår egen politikk er, så er vi i dobbelt trøbbel. Men selv om vi hadde klart å formulere en konkret skolepolitikk ville den fallt gjennom uten en troverdig kritikk av dagens skole.

    Så ser jeg at fatalisten Skjerve allerede omtaler det rødgrønne regjeringsprosjektet i fortid (var verdt det). Jeg mener dette samarbeidet har stor verdi, og at det er den desidert mest effektive måten vi kan gi våre velgere uttellig på. Jeg ser veldig godt bekymringen basert på andre partiers erfaringer ellers i Europa (selv om jeg mener årsakssammenhengene er sammensatte og litt ulike). Men kan vi ikke være enige om dette: Vi skal bli det første venstrepartiet som klarer å fornye oss mens vi sitter med makt. Vi har allerede blitt historiske ved å knuse alle spådommer om regjeringens fall, vi er den lengstvarende koallisjonen i norsk politikk noen sinne.

    Arbeiderpartiet klarer dette gang på gang. Det er ingen grunn til at ikke vi skal klare det også.

    Andreas

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s