Spedalskhet

Dagen i dag begynte litt annerledes. Der satt jeg da med morgenkaffen og plutselig tikka følgende melding inn på mobilen.  «Ligth areas on skin with loss of feeling could be leprosy; seek medical advice to get early diagnosis & treatment. NTBLP MoH»

Spedalskhet liksom. For meg så er spedalskhet en sjukdom man har i Bibelen og på egne leire i Amazonas som får besøk av Che Guevara (motorsykkeldagbøkene), men her er det en sjukdom som handler om her og nå. Jeg snakka med en av kollega ene mine om det, en lege, og han kunne berolige meg med at det hadde blitt mye bedre. «Du ser ikke så mange spedalske i gatene som du gjorde før.» Men det er fort å glemme når man kommer fra Norge at mange av de sjukdommene vi ser på som utrydda fortsatt utgjør et stort problem i mange andre land.

En annen ting er at Ministry of Health må slutte å bruke forkortelser. NTBLP? Hva er det for noe? Klassisk eksempel av NGO-syken. Symptomene er at man ikke lenger kan skrive hele setninger, men må ty til forkortelser bare noen få vet hva står for. «NTBLP» i et land hvor tre av fire er analfabeter…

Advertisements

Utpekt overlever

Denne uka er ganske hektisk. Kombinasjonen av lederseminar for alle lederne i Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan og manglende internett hjemme (en dings brant opp) gir meg ganske nøyaktig to timer til å lese og svare på mail samt avholde eventuelle møter som haster. Og det gjør gjerne møter.

Derfor blir det så som så med blogging.

Men dagens nyheter fra USA er rett og slett for mye til å ikke poste en kort post om. Jeg snakker selvfølgelig om State of The Union-talen til Obama.

Jeg har ikke hatt tid til å lese talen ennå, men har lyst til å fokusere på han som ikke hadde lov til å være der. Det viser seg nemlig at amerikanerne har noe de kaller «designated survivor«. Utpekt overlever rett og slett. Hvor kult er ikke det? Er det en tittel jeg har lyst til å ha en gang i livet så er det designated survivor.

Enda tøffere blir det selvfølgelig av at designated survivor for lov til å ta med seg «The Atomic Football«.

Sør-Sudan stenger oljeproduksjonen!

Dagens store nyhet fra Sør-Sudan: Full stopp i oljeproduksjonen.

Etter at Nord-Sudan har begynt å forsyne seg av oljen til Sør-Sudan og nekte oljetankere som har kjøpt sørsudansk olje å fylle har diskusjonen gått. Dagens beslutning om å stopp all oljeproduksjon er en voldsom eskalering.

Dette skjer samtidig som partene skal diskutere de resterende spørsmålene etter splittelsen i Addis.

Jeg skal ikke prøve å analysere så voldsomt nå, men sitter med en del spørsmål.

1. Hvordan vil Khartoum reagere.

2. Hva gjør kineserne?

3. Hvordan vil dette påvirke resten av forhandlingene?

4. 98% av det sørsudanske statsbudsettet er oljepenger. Hvor lenge kan de fortsette denne produksjonsstoppen og hvilke konsekvenser får det for økonomien og det Sørsudanske pundet?-

 

Sultkatastrofe eller «fantastisk situasjon for de sivile»?

I kategorien mest absurde påstand 2012 nominerer jeg herved Sudans representant i FN Daffa-Alla Elhag Ali Osman. USA kritiserte Sudan for å nekte hjelp å komme inn. I følge amerikanerne kommer 500 000 fordrevne personer til å oppleve hungersnød dersom ikke massiv internasjonal hjelp kommer inn. Jeg vet ikke om de personene som ikke er fordrevne kommer i tillegg eller om de er regna inn i amerikanernes tall. Det var til dette Sudans representant kunne svare at situasjonen for de sivile i disse to områdene var «fantastisk». Ganske imponerende etter 7 måneder med bombing av landsbyer, flyktningeleire, åkre i plantesesongen og fullstendig blokkade av mat og medisiner.

I en annen rapport mener Oxfam og Save the Children (Redd Barna) at hele det internasjonale samfunnet og hjelpeorganisasjoner må ta selvkritkk for hvor lang tid det tok å svare tilstrekkelig på tørkekatastrofen på Afrikas horn. I Blue Nile og Southern Kordofan står befolkningen ovenfor en politisk framprovosert sultkatastrofe. Det internasjonale samfunnet bør ikke vente for lenge med å få inn mat.

Politisk retrett – Sør-Sudan style

Politikere blir ofte tvunget på retrett. Under et dekke av ”misforståelser”, ”feilsiteringer” eller for mye Møllers tran blir de tvunget til å moderere eller gå vekk fra upopulære eller lite gjennomtenkte forslag.  Så også i Sør-Sudan.

Her finnes imidlertid ikke en voldsom demokratisk tradisjon, sterke folkelige pressgrupper eller en fri og maktkritisk presse. Så det skjer ikke så ofte. Men i sagaen om motorsykler og asfalt har dette skjedd.

Det begynte med at et litt uklart konsortium av politikere, inkludert borgermesteren av Juba og justisministeren (her er jeg litt usikker på om det er den nasjonale eller lokale justisministeren vi snakker om) bestemte seg for å gjøre noe med trafikkproblemet. Dette er bra. Juba er en liten by, men hver uke dør det to mennesker i trafikken. Mange flere blir skadet. Problemet var at deres løsningsforslag var like lite gjennomtenkt som det var gjennomførbart.

Forslaget? Å nekte motorsykler å kjøre på asfalt.

Her bør tre ting nevnes for den leser som ikke skulle bo i Juba:

  1. Veldig mange sørsudanere har ikke bil (under 5% i delstaten Central Equatoria hvor Juba ligger). De er derfor avhengig av å gå, kjøre de lokale minibussene eller bruke såkalte Boda boda drivers. Dette er unge menn som helt uten kjøreopplæring eller respekt for eget eller andres liv kjører taximotorsykler.
  2. Boda bodaene er dårlige kinesiske sykler. Favorittmerket er Senke noe som har gjort at den ene sykehusfløyen har fått navnet ”Senke Ward”. Noen av dem er fullstendig gale i trafikken. Forbikjøringer gjøres på begge sider, gjerne nederst i en dump hvor veien svinger. Alkohol er utbredt og resten av trafikken er ikke så mye bedre. Dette gjør at motorsykler er overrepresentert på skadestatistikken.
  3. Det finnes visstnok bare 100 km med asfaltert vei i Sør-Sudan. Da jeg kom, for to år siden, var det tre asfalterte veier i Juba. Nå har det blitt flere, men de aller fleste veiene er bare masse hull med sand og grus imellom.

Det ble jo ramaskrik selvsagt. Først ut var alle politifolka og de militære. De gikk bare ut i fra at dette ikke gjaldt dem. Etter alle solemerker hadde de rett siden de ikke ble stoppa.

Så kom NGOene. De har bedre sykler, kontroll og opplæring. Hvorfor skulle de bli stoppet i sitt arbeide fordi bodaene kjørte som svin? Politikerne kom under press og fant ut at de som hadde NGO-skilter (som jeg har) kunne kjøre på asfalt.

Så kom de gamle mennene. Her gjorde ikke politikerne noe, men politiet, som består av unge menn, fikk fort et problem. Hvordan kunne de slippe forbi noen, men nekte de gamle respektere mennene? Det kunne de ikke. De gamle mennene slapp gjennom.

Så kom de som hadde gode sykler. De var helt enig i at møkkasyklene burde nektes på asfaltveiene. Men de hadde jo gode kjente merker. De utgjorde ikke samme faren. Politikerne var allerede på retrett og fant ut at de var enige.

Resultatet nå er, hvis jeg har forstått det riktig, at Yamaha- og Hondasykler også kan kjøre på asfalt.

Politiet har gitt opp og alt er som det var før loven kom.

 

Denne posten er skrevet etter samtaler med venner og kjente og ikke etter et dypdykk i vedtatte lover. Det er derfor mulig at ikke alt har vært lov, men politiets håndtering av loven.

Ulike konflikter – ulike løsninger

Det skjer mye i nabolaget for tida. Når man får nyheter fra Sudan og Sør Sudan er det lett å se en eneste stor suppe av evigvarende konflikter, vold og dårlige nyheter. Dette er feil av minst to grunner. For det første så er det mye som går riktig vei. For det andre er det i hvert fall tre ulike supper av konflikter, vold og dårlige nyheter.

For å ta det første poenget først. Det er få ting som er så spektakulært og medievennlig som massakre. At det er få steder i verden hvor dette fører til mindre internasjonal oppmerksomhet er noe helt annet. Det langsomme arbeidet med å bygge en infrastruktur og gi en befolkning, som aldri før har hatt det, tilgang til helsetjenester, utdanning eller veier krysser aldri grensa fra interessant til nyhetsverdig.  Det er ikke journalister eller medias skyld. Det er mye vanskeligere å få dette til å bli leseverdige nyheter. At det er bygd 10 km med vei eller at 9 000 grunnskolelever skal ha eksamen bare i delstaten Central Equatoria  er ingen stor nyhet med mindre du vet at det er under hundre kilometer asfaltert vei i Sør-Sudan eller kjenner til utdanningssituasjonen før fredsavtalen i 2005. Men for oss som har mulighet til å følge situasjonen tett ser vi at det går framover om enn sakte.

Når det kommer til de tre ulike suppene av konflikter, vold og dårlige nyheter skal jeg komme inn på de hver for seg seinere. Poenget er at selv om de, som alt annet, har tangeringspunkter er de ulike konflikter og trenger ulike løsninger.

Kvegtyverier og hevntokter

Kvegtyverier er ikke noe nytt i Sør-Sudan. Konflikter mellom ulike samfunn og enkeltpersoner som stjeler kveg fra hverandre er det mange av. Dette fører ofte til at folk blir drept og påfølgende hevntokt. Det som har gjort at problemet har vokst og på en annen måte kan true stabiliteten i den nye staten er kombinasjonen av gamle og nye konflikter, en voldsom tilgang til våpen, flere generasjoner som er trent i våpenbruk og militær strategi og taktikk og politikere både innenlands og ikke minst over grensa som ser seg tjent med å bruke og eskalere disse konfliktene for å nå andre mål. Resultatet er tap av liv og levebrød og en ond sirkel av stadig mer voldelige hevndrap.

Nyhetene i det siste har vært om hæren av over 6 000 Nuerungdom som gikk til angrep på Murlesamfunnet. Rapportene om hvor mange som er drept varierer fra rundt hundre til tre tusen. Det blir helt umulig å sitte her å gjette på tall, men skal jeg prøve ville jeg si at tallet hundre er alt for lavt og tre tusen er noe høyt. Jeg ville ikke bli overraska om det endelige tallet passerer tusen. Det er viktig å huske at dette bare er ett angrep og over tusen ble drept i denne konflikten i fjor. Hevntoktene har allerede starta.

Forhandlingene

Selv om Sør-Sudan er et eget land betyr ikke det at forhandlingene med Khartoum er over. Områder som statsborgerskapsstatus for søringer i Nord, hvor grensa skal gå mellom de to landene, avtaler rundt oljetransporten og en rekke andre spørsmål.

To av de som er viktigst å følge med på er oljespørsmålet og situasjonen til søringer i Nord. I oljespørsmålet har tonen blitt skjerpet etter at Nord har begynt å ta seg til rette ved å ta olje og hindre oljetankere å hente olje som Sør selger. Nord er desperate etter penger og Sør har mer enn nok udekka behov selv.

Statusen til de 700 000 søringene i Nord er viktig fordi Nord har satt april som tidsfrist for den statusen de har nå. Det vil si at etter denne tidsfristen utløper vil de ha samme status i Nord som hvem som helst andre utlendinger. Dette til tross for at mange aldri har bodd et annet sted. Frykten er at Nord da bare kaster dem ut. 700 000 ekstra flyktninger til Sør vil være en enorm belastning på et land som har mer enn nok flyktninger allerede.

Konfliktene i Nord

Jeg har tidligere skrevet om Nuba og Blånilen. Dette er beretningen om en varslet konflikt. Nubafjellene ligger i Southern Kordofan som er en delstat i Nord. Det er også Blånilen (Blue Nile State). I begge delstatene er det krig mellom SPLA-Nord og regjeringsstyrkene. Det handler om en mangeårig marginalisering av periferien av regimet i Khartoum kombinert med en fredsavtale som ikke løste problemene i de områdene som ikke kunne bestemme seg for løsriving og en fredsperiode som ikke har gitt utvikling for disse områdene.

Det som skjer nå er en målrettet krigføring mot sivilbefolkningen. I sommer var det bombeangrep på åkre midt i plantesesongen. Dette har blitt fulgt opp med flere bomber og blokade av mat inn i de områdene som ikke er lojale mot Khartoum. Resultatet er at vi nå står foran en humanitær katastrofe. Den kan komme i form av hungersnød og sult, men dette er ikke på grunn av tørke eller storm. Det er en planlagt, villet og ikke minst politisk skapt sultkatastrofe for å ramme en ulydig sivilbefolkning. Og verdenssamfunnet står og ser på. Eller de gjør ikke det. De ”forhandler med Khartoum om muligheten til å åpne en humanitær korridor”. Khartoum viser ingen vilje til å slippe inn folk. Og imens sulter folket. Det er påfallende hvor lett det var å slippe bomber i Libya og hvor vanskelig det er å få mat inn til en sultende sivilbefolkning.

Konfliktene er altså ulike og trenger ulike løsninger. Men de henger også sammen og må sees i sammenheng. Jeg skal prøve å gjøre det i senere poster.

My New Years resolution is to contribute to a different public debate online in line with Arne Næss’ recommendations for a public debate. I will mostly contribute in Norwegian, but also when it comes to South Sudan. In line with this I wrote this letter to Counterpunch and journalist Thomas C. Mountain after reading this article. I’m not used to defend US foreign policy, but I do believe that to criticize these policies it is paramount that the facts are correct.

Dear Thomas

I’m writing to comment on your article about South Sudan on Counterpunch. After living in South Sudan for two years I feel the article doesn’t really reflect the situation. There are several reasons for this:

1. Abyei isn’t rich in oil. At the time of the separation Abyei accounted for less than one percent of the oil production in the (old) Sudan. I agree that oil is important to understand the conflicts in the Sudans, but using oil to explain Abyei is not correct. Abyei is a complex issue with cattle, water, historical significance and strategically positions all playing major roles.

2. The UN-forces stationed in South Sudan are mostly Indian and Bangladeshi troops, not Ethiopian. The only Ethiopian troops are to be stationed in Abyei as this was the only troops both North and South Sudan was willing to trust. The Ethiopian troops in Abyei are not to number 10 000 but 4 200

3. As Abyei is positioned pretty far away from Oagden, as a quick glance on a map will tell you, I think it is a little farfetched to link their role in Abyei with anything to do with fighting The ONLF.

4. It is not clear to me how the US would benefit from destabilizing South Sudan as South Sudan is already an ally.

5. North Sudan is already unstable with no less than three different wars going on. These are the results of the power structures within Sudan with the elite in Khartoum fighting the marginalized periphery. Finally I’m wondering about the introduction “As South Sudan implodes in a growing mass insanity of ethnic violence” which is tendentious and doesn’t reflect the situation in most parts of the country.