My New Years resolution is to contribute to a different public debate online in line with Arne Næss’ recommendations for a public debate. I will mostly contribute in Norwegian, but also when it comes to South Sudan. In line with this I wrote this letter to Counterpunch and journalist Thomas C. Mountain after reading this article. I’m not used to defend US foreign policy, but I do believe that to criticize these policies it is paramount that the facts are correct.

Dear Thomas

I’m writing to comment on your article about South Sudan on Counterpunch. After living in South Sudan for two years I feel the article doesn’t really reflect the situation. There are several reasons for this:

1. Abyei isn’t rich in oil. At the time of the separation Abyei accounted for less than one percent of the oil production in the (old) Sudan. I agree that oil is important to understand the conflicts in the Sudans, but using oil to explain Abyei is not correct. Abyei is a complex issue with cattle, water, historical significance and strategically positions all playing major roles.

2. The UN-forces stationed in South Sudan are mostly Indian and Bangladeshi troops, not Ethiopian. The only Ethiopian troops are to be stationed in Abyei as this was the only troops both North and South Sudan was willing to trust. The Ethiopian troops in Abyei are not to number 10 000 but 4 200

3. As Abyei is positioned pretty far away from Oagden, as a quick glance on a map will tell you, I think it is a little farfetched to link their role in Abyei with anything to do with fighting The ONLF.

4. It is not clear to me how the US would benefit from destabilizing South Sudan as South Sudan is already an ally.

5. North Sudan is already unstable with no less than three different wars going on. These are the results of the power structures within Sudan with the elite in Khartoum fighting the marginalized periphery. Finally I’m wondering about the introduction “As South Sudan implodes in a growing mass insanity of ethnic violence” which is tendentious and doesn’t reflect the situation in most parts of the country.

Nuba Mountains og Blånilen

I Nuba Mountains og Blånilen er to humanitære katastrofer i ferd med å skje. Ikke på grunn av tørke men på grunn av mennesker, politikk og marginalisering. Dette er en bevisst og villet politikk fra regimet i Khartoum.

Se kronikken til Liv Tørres om det som skjer i Nuba Mountains nå hvor hun blant annet skriver: Etter 25 år i Sør-Sudan kjenner Norsk Folkehjelp Khartoum-regimets taktikk godt. Khartoum bærer ansvar for at 2 millioner sør-sudanere døde i borgerkrigen mellom Nord og Sør. Sudans leder, Bashir, står tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av den internasjonale straffedomstolen, ICC. Taktikken med angrep mot sivilbefolkningen, allianser med arabisk stammemillits og bruk av sult som våpen, er kjent både fra Sør-Sudan, Nubafjellene og Darfur. Khartoum fører i dag krig mot sin egen befolkning i et nærmest sammenhengende belte fra vest til øst

Det som skjer i Blånilen har utviklet seg enda raskere. Når jeg skriver dette er sannsynligvis det bare snakk om dager, kanskje timer, før styrkene til Khartoum angriper byen Kurmuk. Rapportene vi får derfra er særdeles urovekkende. Siden ingen internasjonale NGOer, observatører eller journalister er i området er det vanskelig å få et fullt bilde av hva som skjer. Men jo mer jeg får vite jo verre ser det ut. Tusener forsøker å flykte over til Etiopia, folk kan ikke sove i landsbyene siden de er bombemål og det er økende problemer med matmangel og sykdom.

Midt i dette lover Bashir at det ikke blir snakk om forhandlinger eller hjelp til sivile. “There will be no more negotiations abroad…and we will not allow international organizations to intervene under the blanket of humanitarian assistance.»

Del tankene

En ny SV-blogg har sett dagens lys. Men bloggen Del tankene er mer enn bare en vanlig blogg. Som de skriver:

Del tankene er et nettidsskrift for alle SV-sympatisører og medlemmer. Nå starter en prosess der mange har mye å bidra med: Vi skal sammen omforme SV og gjenreise oss som bredt parti!

Vår målsetning er ene og alene å fremme fri debatt om framtidas politiske prosjekter for SV, og hvilken vei partiet nå skal ta. I SV-verdenen finnes et vell av blogger som gir rom for kjappe ordvekslinger og dagsaktuelle kommentarer. Dette er ikke en blogg, men et tidsskrift. Et tidsskrift på nett, der de litt lengre tankene får plass og der takhøyden, ikke polemikken, står i fokus. Alle kan sende inn sine bidrag, men vi har noen enkle regler:

  • Maks 5000 tegn.
  • Vi tar inn tekster om SV framover (uten navlebeskuing!!) og hvilke politiske prosjekter som blir viktige i Norge det neste tiåret. Vær visjonær! Konkretiser så mye som mulig! Tenk høyt!
  • En konstruktiv tone påkreves.
  • Er du bitter? Er du et troll? Folk som syter om sensur og “knebling av debatten” kan starte sitt eget nettsted.

 

 

Jeg mener det er akkurat denne typen initiativ vi trenger. Flere steder hvor vi faktisk kan debattere politikk og retning for partiet fritt for polemikk og trolling.

Kør debatt

Dette problemet har ikke du

Mail fra IT-ansvarlig

Dear All
Twice each year, the earth orbits around the sun bringing a situation whereby the antennae pointing to the satellites are looking at the sun directly. When this happens, the sun’s radiation overwhelms the satellite signal causing a sun outage.

Sun outages typically occur during the months of September/October, lasting as long as 15 minutes – 20 Minutes between 3.15 – 3.30 pm (local time) a day and spanning over a period of about 20 days. The effects of a sun outage will vary in degree from minimal to total service outage.

Ken

Bildet til høyre er normalsituasjonen…

Feltet er klart

Audun Lysbakken stiller i dag som kandidat som ny SV-leder. Da er vel sannsynligvis feltet klart og det ser ut til at vinneren blir en (relativt) ung mann fra Vestlandet.

Jeg gleder meg til debatten og synes den vennlige tonen kandidatene har lagt seg på er klok.

Samtidig er det viktigste for SV ikke hvem vi får som leder, men hvilket politisk prosjekt lederen ser for seg for partiet.  Som Audun skriver i en veldig god bloggpost som begrunner hvorfor han stiller som leder: Det viktigste er ikke hvem som blir ny leder, men at vi klarer å fornye oss politisk og forandre oss organisatorisk. Derfor må vi først og fremst diskutere politikk, ikke person. Hvordan vi legger til rette for at diskusjonen kan handle om reelle politiske veivalg blir derfor helt avgjørende.

Foreløpig har jeg sett mindre politikk fra de andre kandidatene. Gleder meg til det kommer.

Husk at hvis du vil være med på å styrke SV og påvirke ledervalget kan du melde deg inn her

Giævers statiske politikkframstilling

Anders Giæver skriver i dag om hvordan SV bør legges ned og gå inn i AP. Giævers resonerer som følger: Den aller klareste beskjeden fra norske velgere man kan lese ut av mandagens valgresultat, er dette: Det finnes nå ingenting til venstre for Det norske Arbeiderparti som er av interesse.

Ikke bare er SV most etter seks år med regjeringssamarbeid, men deres konkurrent enda lenger til venstre, partiet Rødt, har også gått tilbake. SVs «høyredreining» i regjering har ikke gitt Rødt en antydning til et løft en gang.

Det er rett og slett ikke noe ønske hos det norske folk om mer venstrepolitisk dreining enn den som den rødgrønne regjeringen står for.

Dette er en statisk forståelse av politikk som jeg er alltid blir overraska over at erfarne kommentatorer som Giæver kommer med. Særlig fordi de samme folka neste uke forklarer SVs tilbakegang med manglende gjennomslag eller tap i viktige symbolsaker. De to analysene henger ikke sammen.

Problemet er at Giæver analyserer som om det norske folks (eller en hvilken som helst gruppes) politiske ønsker er uavhengig av den politiske debatten. Med dette følger en forståelse av partier som noen som skal følge opp en allerede eksisterende sinnsstemning eller ønske om en bestemt politikk. Han hopper glatt over at partier alltid bidrar til å skape disse stemningene og at partiers oppgave er å forandre folkemeningen. Hvordan SVs regjeringsdeltagelse eller, mer presist, håndtering av regjeringsdeltagelsen har bidratt til å forme velgere på venstresidens oppfatning av hva som er viktig akkurat nå forsvinner ut.

Stoltenberg I var mislykka både fordi de førte en høyredominert politikk mange i eget parti ikke ville ha og fordi de gjorde det i et politisk klima hvor de ble kritisert fra venstresiden i av et parti som lykkes i å formulere en samfunnskritikk og alternative forslag. Det er selvsagt ikke bare SV som har drevet med dette. Det er bare å se hvordan FrP har bidratt til å forme oppfatninger, konsensus og ikke minst politiske forslag på innvandringsfeltet uten å ha hatt regjeringsmakt.

Når SV ikke lykkes i å komme med forslag eller kritikk til venstre for den politikken som kan Senterpartiet og Arbeiderpartiet kan enes om og Rødt, med unntak av en god valgkamp i Oslo, ikke lykkes i å komme med politiske forslag eller ha en kritikk som går dypere enn ”kjemp hardere, få til mer”. Er det ikke rart at dette over seks år bidrar til å forme hva velgere oppfatter som mulig og ønskelig.

Det er akkurat denne snevre forståelsen av politikk som har vært en av kjerneutfordringene til SV. Vi har ikke lykkes i å holde oppe et rom til venstre for Regjeringssamarbeidet. Et rom vi er avhengig av for å kunne skille oss fra AP.

Denne statiske eller kortsiktige forståelsen av politikk får også to andre utslag. Det ene er fokuset på å maksimere resultater innafor rammene som SV lider av. I for stor grad har vi fokusert ressursene på å gjøre det best mulig innenfor stadig snevrere rammer framfor å også jobbe for å beholde og utvide det politiske rommet mot venstre.

Det andre utslaget er godt formulert i Giævers avsnitt om Rødt. Troen på at det finnes et politisk nullsumspill mellom partier, hvor et partis bevegelse mot høyre eller venstre automatisk åpner et rom for konkurrerende partier er feil (noe Rødts manglende framgang viser). Partier tar med seg velgergrupper på disse vandringene. Hvis Rødt, eller noen andre, skal ha nytte av SVs regjeringsdeltagelse er de også avhengig av å skape eller opprettholde rommet til venstre for SV. Unntaket er hvis partier helt plutselig skulle skifte standpunkt eller hvis det kommer eksterne game changers (Giæver nevner EF-kampen som er et veldig godt eksempel på dette).

Videre glemmer Giæver, og andre, at partier og velgergrupper ikke består av tall eller befolkningssegmenter, men av mennesker. Noe så helt grunnleggende som begeistring, følelse av retning eller en følelse av at dette virkelig betyr noe påvirker hvordan partier påvirker politikk og får oppslutning blant medlemmene. At SVere ikke kunne tenke seg å gå inn i et parti som konsekvent prioriterer olje og industri foran miljø, er for EU, har et helt annet syn på fordeling, skattenivå og veien videre forsvinner ut av analysen. Det er litt som man innimellom hører folk med for mye penger og for lite forståelse snakke om at man burde slå sammen Lyn, Skeid og Vål’enga for å lage et lag for hele Oslo (eller Spektrum Flyers, Wimbeldon og så videre). Det er ikke sånn det fungerer.

Men Giæver har ett veldig  godt poeng på slutten hvor han hevder at venstresiden er bedre på protestere enn å komme med politiske forslag. Det har blitt produsert alt for få positive forslag fra SV og andre krefter som ønsker en mer solidarisk og miljøvennlig samfunnsutvikling. I mange tilfeller har vi blitt redusert til å være bremseklosser framfor å aktiv fremme egne forslag. Det ville vært verre uten oss, men bremseklosser har en tendens til å bli slitt ned.

 

Hva nå SV?

Mangel på saker, konflikter, profiler, samfunnskritikk, nytenkning og en troverdig historie kombinert med strategisk korttenkning. En oppsummering av SV sett utenfra.

Så er valget over. SV fikk grusomme 4 %. Allerede har ledelsen varslet det vi alle vet, at et slikt resultat er nødt til å føre til en ordentlig runde om partiet og politikken. I tillegg får vi en diskusjon om ny partileder etter at Kristin Halvorsen, partiets ubestridte leder gjennom mange år, har varslet at hun trekker seg.

Diskusjonen om veien videre bør starte med en god oppsummering av hva som gikk galt i årets valgkamp. For når SV får 4% er et noe som har gått galt. Det er enkelt å skylde på omgivelsene, regjeringsdeltagelsen, den spesielle valgkampen eller andre ting. Men uansett hva som er omstendighetene rundt er det partiets oppgave å møte de på en slik måte at vi får gjennomslag for vår politikk og støtte hos velgerne. Som Kristin sier det i Dagbladet: ” det er jo helt opplagt at vi ikke har knekt den koden med å sitte i regjering med Ap. Det har medført at konkurrenten også er bedre ut. Men der har SV ansvar for å knekke koden selv”.

Så hva gikk galt i årets valgkamp? For meg har årets valgkamp vært annerledes enn alle valgkamper siden jeg var 16 år siden jeg ikke har kunnet delta aktivt utover å stå på stand et par timer i sommer. Jeg har blitt nødt til å følge partiet og valgkampen gjennom nettaviser og kommunikasjon med venner hjemme. Det betyr at jeg ikke kan si så mye om hvordan selve valgkampen har blitt gjennomført, men til gjengjeld har det vært veldig lærerikt å se hvordan partiet ser ut utenfra de siste to årene. Og herfra var ikke dette en overraskelse, men beretningen om et varslet valgnederlag.

Først og fremst mangler vi saker. Etter landsmøtet satt jeg foran nettavisene og prøvde å skjønne hva det var partiet hadde vedtatt, hva vi gikk til valg på. Det klarte jeg ikke. Det var noe med en arbeidsgivergaranti, men fikk jeg med meg hva det var eller hva det betydde. At det i tillegg hørtes ut som vi ga en garanti til arbeidsgivere er noe annet. Dette ikke det første landsmøtet hvor vi ikke har lykkes i å komme ut med ny politikk. Hvert landsmøte etter regjeringsdeltagelsen har blitt mindre og mindre fylt med politisk innhold. Det skapes rett og slett for lite politikk i SV. Grunnene til dette er sammensatt, men en viktig årsak er at mange av de ressursene vi før har brukt til å lage og komme ut med politikk nå er bundet opp i forhandlinger og saksbehandling. Dette er ikke en ny innsikt, Stortingsgruppa har f.eks tidligere tatt grep for å bli et senter for politikkutvikling. Problemet er at de ikke har lykkes. Heller ikke andre miljøer i partiet har blitt organisert eller på andre måter greid å samle seg slik at det blir produsert SV-politikk. Resultatet er at ny politikk nesten alltid kommer ferdigforhandla fra Regjeringa framfor fra partiet. Dermed blir de vanskeligere å selge som rene SV-saker, partiet mangler eierskap til dem og ikke minst, vi mangler positive saker vi kan søke støtte fra velgerne på.

I tillegg til mangel på saker er det mangelen på samfunnskritikk som er det kanskje største problemet. Vi mangler en god kritikk av det norske samfunnet som viser hvilke problemer vi ønsker å løse og hvem det er vi kjemper for. Uten denne kritikken greier vi heller ikke å gi en troverdig eksistensbegrunnelse. Politiske forslag må være løsninger på opplevde problemer for å samle støtte. Nettopp gjennom å kritisere de problemene i samfunnet vi ønsker å forandre viser vi også at vi ser velgerne og deres situasjon.

I mangelen på oppdatert kritikk og nye saker har vi søkt tilflukt i gjenbruk. Ikke som miljøtiltak, men som politisk strategi. Nok en valgkamp med Barn og Unge først. Riktignok ikke som slagord, men med en voldsom slagside i hva vi profilerer oss på. En stadig gjentagelse av at vi er ”miljøpartiet” er heller ikke nok til å begeistre.

At SV gjør en forskjell er det ikke tvil om. Uten oss hadde det offentlige ordskifte i Norge vært radikalt annerledes. Det er heller ikke noe problem å vise til hva vi har oppnådd. Problemet er at vi mangler en troverdig historiefortelling rundt hele prosjektet. I det store bildet har vi valgt en strategi som gir oss en samfunnsutvikling vi ønsker? Blir Norge bedre med oss? Det er klart at vi får gjennomslag for noe, det er like åpenbart at vi ikke får gjennomslag for alt, men dette må kunne beskrives på en bedre måte enn ”det ville vært verre uten oss”. En troverdig historie er igjen avhengig av en tydelig kritikk og utmeisla politisk retning. Så lenge vi blir nødt til å forsvare prosjektet sak for sak uten å linke det opp mot en helhet og retning vil alle legge mer merke til nederlag enn seire.

Denne mangelen på retning gir seg også utslag på et område til. I alt for stor grad har vi valgt å gå for den løsninga som gir mest uttelling innafor de gitte rammene. Men for et systemkritisk parti er det en forutsetning for å lykkes å stadig utfordre disse rammene. Ikke bare fordi det er den måten vi sakte endrer den politiske konsensus, men også av rent valgtaktiske hensyn. At vi har gått for denne kortsiktige maksimeringa framfor å jobbe med å skape et politisk rom for kritikk og nye forslag har gjort at vi har blitt stadig mer vingeklippet. Vi har rett og slett fått mye mindre flater å spille på. Da er det ikke noen overraskelse at vi får dårligere resultater selv om vi har blitt ”flinkere” som regjeringsparti. Det er ikke rart at det ble sånn, stormen var enorm mot de som ”stod på plenen”, men i etterkant er det også lett å se at denne selvkneblinga har gjort vårt politiske rom mindre og gjort oss så like AP at mange har vanskelig for å se forskjell. Det er et spørsmål om politisk uttelling og oppslutning på kort sikt vs politisk handlingsrom og påvirkning på lang sikt. Ikke et enkelt valg, men det er tydelig at vi har vekta dette feil.

I tillegg til de politiske utfordringene våre er det et problem at lokalorganisasjonen har vært for svak.  Dette er et tilbakevendende tema, men fortsatt et vi må adressere. Hvordan kan vi styrke SV som partiorganisasjon.

Så hva nå SV?

I debatten som følger valget blir vi nødt til å diskutere disse tingene og annet som har gått galt. Men viktigere er at vi er nødt til å diskutere veien videre. Partiet trenger en retning og en felles forståelse av hva som må gjøres. Ledelsen må ta ansvar for at denne forståelsen ikke er der tilstede i dag. Partiet må søke å få mest mulig politisk innflytelse. Jeg mener fortsatt det var riktig i 2005 å gå inn i regjeringsprosjektet. Blant annet fordi vi har lært mye. Men dette valget viser tydelig at regjeringsprosjektet ikke kan leve løsrevet fra partiet. Dersom vi skal overleve i regjering er vi avhengig av en tydelig politisk linje, kritikk og prioriteringer. Det har ledelsen ikke lykkes å gi oss og partiet ikke lykkes i å avkreve.

Jeg mener den linja Audun og Bård Vegar legger seg på her er lur. La oss først og fremst diskutere politisk retning for partiet og så kan vi diskutere hvem som er best egna til å lede oss dit. Å fokusere på at man stiller framfor plattformen man gjør det på blir feil og kan i verste fall ødelegge den nødvendige debatten. Jeg synes Audun sier det godt her: – Jeg kommer ikke til å bestemme meg før jeg vet hva partiet vil. For meg er det helt avgjørende hva slags politisk prosjekt SV skal være. Jeg mener at det er helt avgjørende at vi blir et bredere folkeparti. Nå er vi et nisjeparti med fokus på barn og unge. Vi må bli bedre på helse- og omsorgspolitikk, arbeidsliv, nærings — og distriktspolitikk, sier Lysbakken.

Hva tror du gikk galt? Og hva er veien framover for SV.

Og bare så det er sagt: Det er ingen ting i denne bloggposten som ikke også rammer meg selv. Som tidligere SU-leder og sentralstyremedlem, politisk rådgiver i regjering, ansatt i stortingssekretariatet, fylkesstyremedlem i Oslo og valgkampsekretær for valget i 2007 har jeg vært innom alle de leddene som har svikta.

Godt valg

Selv om lokalpolitikken hjemme kan føles litt langt unna her i Sør-Sudan har jeg selvfølgelig stemt. Det var egentlig ganske artig å stemme på den norske ambassaden i Juba. Det blir litt annerledes enn gymsalen på Nesodden eller Oslo rådhus og setter lokalvalget litt i perspektiv. Tankene går til de tusener som stilte seg opp i kø for å delta i Sør-Sudans første valg. Her er det ikke eiendomsskatt, bompenger eller hvilke kommunale bygg som skal pusses opp som er sakene. Her handler det om å slippe krig, å få tilgang til enkle tjenester som skole og helse og en økonomisk framtid hvor man har mulighet til å få jobb og kan sikre at familien ikke går sulten til sengs. Dette er store saker, men det gjør ikke sakene i Norge mindre. Tvert i mot, det viser hvor heldige vi er som kan ha slike saker som våre viktigste konflikter, men også hvordan lokaldemokrati ikke kan tas som en selvfølge.

For meg viser det også hvordan solidaritet bør gjennomsyre valgene vi tar. Vi skal sette pris på det vi har, forsvare fellesskapet mot de som ønsker å bytte ut muligheter og trygghet for alle med løsninger tilpasset noen få og vi skal stå sammen med andre som kjemper for dette helt grunnleggende: At alle skal ha like muligheter og trygghet uansett hvor de bor, hva familien tjener eller hva de tror på.

Godt valg. Stem for solidaritet. Stem SV

Politi og røvere

Det har vært litt mer kriminalitet i Juba i det siste. Nok til at politiet ønsker å ha mer kontroller. Noen av tiltaka er flere checkpoints om natta og konfiskering av farlige våpen dersom de blir tatt i perioden mellom 00:00 og 06:00!

En ting er at det bare er forbudt å ha med seg farlige våpen om natta, en annen ting er hva som blir definert som farlig. Sudan tribune skriver:

Madut further disclosed that people in the possession of harmful weapons, including firearms, cutlasses and knives would be subject to questioning.

Skytevåpen, sabler og kniver er altså inkludert i det som er farlig. Godt å vite.

En annen ting er at jeg er litt skeptisk til de politifolka som skal håndheve dette. Mange av dem har fått en trening hvor de selv ble utsatt for seksuelle overgrep og vold. Flere døde under et treningsprogram som skulle gi en ny politistyrke som ikke hadde blitt traumatisert av krigen. Treningen oppnådde det motsatte. Det forbereder de ikke akkurat til en situasjon hvor de skal holde ro og orden uten å bruke ekstra vold.

Jeg fikk selv merke dette sist uke. Jeg var på vei hjem etter en salsakveld. På et mørkt område av veien ble jeg stoppa av 10-15 politifolk. De begynte å snakke til meg på arabisk, og da jeg ikke reagerte raskt nok så  ble de aggressive og begynte å slå. Da jeg sa jeg jobba for folkehjelpa slutta de, begynte å smile og lot meg kjøre videre. Det var en ekkel opplevelse. Ikke fordi jeg følte meg veldig truet, men fordi terskelen for å bruke vold var så lav. Arrene etter borgerkrigen er mange, og de får denne typen utslag. Det tar nok litt tid før de blir borte.

Samtidig er det viktig for meg å si at jeg stort sett har positive opplevelser med politiet her. Like før jeg møtte de kjipe politifolka hadde jeg blitt stoppa i en veisperring av en annen gruppe politifolk. De var så hyggelige at vi ble stående å snakke i 10-15 minutter om Norge og Sør-Sudan, hvordan jeg trives her og om jeg hadde unger («but you must produce» er et gjennomgående argument her»). Det er vel også på sin plass å minne om at politivold finner man mange steder. I går var det fem år siden Eugene Obiora ble drept. I Norge

Danmark – Norge

Til generell opplysning: Danmark – Norge via flere forsøk på nett-tvsom bare ga stilsbilder, VG-nett og canal digital som ikke vil sende bilder til Kenya (det er riktig kontinent hvertfall) og en radiokommentator som med fordel kunne hold kjeft innimellom eller hvertfall trukket pusten er ikke å anbefale. Hvertfall ikke sammen med dansker.

Men nå kommer vintern. Langrenn med de samme problemene er nemlig utrolig artig hvis man kan se/høre løpet sammen med svensker.