Hva nå SV?

Mangel på saker, konflikter, profiler, samfunnskritikk, nytenkning og en troverdig historie kombinert med strategisk korttenkning. En oppsummering av SV sett utenfra.

Så er valget over. SV fikk grusomme 4 %. Allerede har ledelsen varslet det vi alle vet, at et slikt resultat er nødt til å føre til en ordentlig runde om partiet og politikken. I tillegg får vi en diskusjon om ny partileder etter at Kristin Halvorsen, partiets ubestridte leder gjennom mange år, har varslet at hun trekker seg.

Diskusjonen om veien videre bør starte med en god oppsummering av hva som gikk galt i årets valgkamp. For når SV får 4% er et noe som har gått galt. Det er enkelt å skylde på omgivelsene, regjeringsdeltagelsen, den spesielle valgkampen eller andre ting. Men uansett hva som er omstendighetene rundt er det partiets oppgave å møte de på en slik måte at vi får gjennomslag for vår politikk og støtte hos velgerne. Som Kristin sier det i Dagbladet: ” det er jo helt opplagt at vi ikke har knekt den koden med å sitte i regjering med Ap. Det har medført at konkurrenten også er bedre ut. Men der har SV ansvar for å knekke koden selv”.

Så hva gikk galt i årets valgkamp? For meg har årets valgkamp vært annerledes enn alle valgkamper siden jeg var 16 år siden jeg ikke har kunnet delta aktivt utover å stå på stand et par timer i sommer. Jeg har blitt nødt til å følge partiet og valgkampen gjennom nettaviser og kommunikasjon med venner hjemme. Det betyr at jeg ikke kan si så mye om hvordan selve valgkampen har blitt gjennomført, men til gjengjeld har det vært veldig lærerikt å se hvordan partiet ser ut utenfra de siste to årene. Og herfra var ikke dette en overraskelse, men beretningen om et varslet valgnederlag.

Først og fremst mangler vi saker. Etter landsmøtet satt jeg foran nettavisene og prøvde å skjønne hva det var partiet hadde vedtatt, hva vi gikk til valg på. Det klarte jeg ikke. Det var noe med en arbeidsgivergaranti, men fikk jeg med meg hva det var eller hva det betydde. At det i tillegg hørtes ut som vi ga en garanti til arbeidsgivere er noe annet. Dette ikke det første landsmøtet hvor vi ikke har lykkes i å komme ut med ny politikk. Hvert landsmøte etter regjeringsdeltagelsen har blitt mindre og mindre fylt med politisk innhold. Det skapes rett og slett for lite politikk i SV. Grunnene til dette er sammensatt, men en viktig årsak er at mange av de ressursene vi før har brukt til å lage og komme ut med politikk nå er bundet opp i forhandlinger og saksbehandling. Dette er ikke en ny innsikt, Stortingsgruppa har f.eks tidligere tatt grep for å bli et senter for politikkutvikling. Problemet er at de ikke har lykkes. Heller ikke andre miljøer i partiet har blitt organisert eller på andre måter greid å samle seg slik at det blir produsert SV-politikk. Resultatet er at ny politikk nesten alltid kommer ferdigforhandla fra Regjeringa framfor fra partiet. Dermed blir de vanskeligere å selge som rene SV-saker, partiet mangler eierskap til dem og ikke minst, vi mangler positive saker vi kan søke støtte fra velgerne på.

I tillegg til mangel på saker er det mangelen på samfunnskritikk som er det kanskje største problemet. Vi mangler en god kritikk av det norske samfunnet som viser hvilke problemer vi ønsker å løse og hvem det er vi kjemper for. Uten denne kritikken greier vi heller ikke å gi en troverdig eksistensbegrunnelse. Politiske forslag må være løsninger på opplevde problemer for å samle støtte. Nettopp gjennom å kritisere de problemene i samfunnet vi ønsker å forandre viser vi også at vi ser velgerne og deres situasjon.

I mangelen på oppdatert kritikk og nye saker har vi søkt tilflukt i gjenbruk. Ikke som miljøtiltak, men som politisk strategi. Nok en valgkamp med Barn og Unge først. Riktignok ikke som slagord, men med en voldsom slagside i hva vi profilerer oss på. En stadig gjentagelse av at vi er ”miljøpartiet” er heller ikke nok til å begeistre.

At SV gjør en forskjell er det ikke tvil om. Uten oss hadde det offentlige ordskifte i Norge vært radikalt annerledes. Det er heller ikke noe problem å vise til hva vi har oppnådd. Problemet er at vi mangler en troverdig historiefortelling rundt hele prosjektet. I det store bildet har vi valgt en strategi som gir oss en samfunnsutvikling vi ønsker? Blir Norge bedre med oss? Det er klart at vi får gjennomslag for noe, det er like åpenbart at vi ikke får gjennomslag for alt, men dette må kunne beskrives på en bedre måte enn ”det ville vært verre uten oss”. En troverdig historie er igjen avhengig av en tydelig kritikk og utmeisla politisk retning. Så lenge vi blir nødt til å forsvare prosjektet sak for sak uten å linke det opp mot en helhet og retning vil alle legge mer merke til nederlag enn seire.

Denne mangelen på retning gir seg også utslag på et område til. I alt for stor grad har vi valgt å gå for den løsninga som gir mest uttelling innafor de gitte rammene. Men for et systemkritisk parti er det en forutsetning for å lykkes å stadig utfordre disse rammene. Ikke bare fordi det er den måten vi sakte endrer den politiske konsensus, men også av rent valgtaktiske hensyn. At vi har gått for denne kortsiktige maksimeringa framfor å jobbe med å skape et politisk rom for kritikk og nye forslag har gjort at vi har blitt stadig mer vingeklippet. Vi har rett og slett fått mye mindre flater å spille på. Da er det ikke noen overraskelse at vi får dårligere resultater selv om vi har blitt ”flinkere” som regjeringsparti. Det er ikke rart at det ble sånn, stormen var enorm mot de som ”stod på plenen”, men i etterkant er det også lett å se at denne selvkneblinga har gjort vårt politiske rom mindre og gjort oss så like AP at mange har vanskelig for å se forskjell. Det er et spørsmål om politisk uttelling og oppslutning på kort sikt vs politisk handlingsrom og påvirkning på lang sikt. Ikke et enkelt valg, men det er tydelig at vi har vekta dette feil.

I tillegg til de politiske utfordringene våre er det et problem at lokalorganisasjonen har vært for svak.  Dette er et tilbakevendende tema, men fortsatt et vi må adressere. Hvordan kan vi styrke SV som partiorganisasjon.

Så hva nå SV?

I debatten som følger valget blir vi nødt til å diskutere disse tingene og annet som har gått galt. Men viktigere er at vi er nødt til å diskutere veien videre. Partiet trenger en retning og en felles forståelse av hva som må gjøres. Ledelsen må ta ansvar for at denne forståelsen ikke er der tilstede i dag. Partiet må søke å få mest mulig politisk innflytelse. Jeg mener fortsatt det var riktig i 2005 å gå inn i regjeringsprosjektet. Blant annet fordi vi har lært mye. Men dette valget viser tydelig at regjeringsprosjektet ikke kan leve løsrevet fra partiet. Dersom vi skal overleve i regjering er vi avhengig av en tydelig politisk linje, kritikk og prioriteringer. Det har ledelsen ikke lykkes å gi oss og partiet ikke lykkes i å avkreve.

Jeg mener den linja Audun og Bård Vegar legger seg på her er lur. La oss først og fremst diskutere politisk retning for partiet og så kan vi diskutere hvem som er best egna til å lede oss dit. Å fokusere på at man stiller framfor plattformen man gjør det på blir feil og kan i verste fall ødelegge den nødvendige debatten. Jeg synes Audun sier det godt her: – Jeg kommer ikke til å bestemme meg før jeg vet hva partiet vil. For meg er det helt avgjørende hva slags politisk prosjekt SV skal være. Jeg mener at det er helt avgjørende at vi blir et bredere folkeparti. Nå er vi et nisjeparti med fokus på barn og unge. Vi må bli bedre på helse- og omsorgspolitikk, arbeidsliv, nærings — og distriktspolitikk, sier Lysbakken.

Hva tror du gikk galt? Og hva er veien framover for SV.

Og bare så det er sagt: Det er ingen ting i denne bloggposten som ikke også rammer meg selv. Som tidligere SU-leder og sentralstyremedlem, politisk rådgiver i regjering, ansatt i stortingssekretariatet, fylkesstyremedlem i Oslo og valgkampsekretær for valget i 2007 har jeg vært innom alle de leddene som har svikta.

Reklamer